Våre innerste rom

Mother and daughter looking at each other in park.

Jeg sitter her og funderer på hvordan jeg skal finne min stemme. Det er litt rart å kjenne på, for jeg har i grunnen alltid hatt lett for å skrive, kost meg med ordene – latt dem flyte som et lite maleri utover skjermen. Jeg har delt mine historier, skrevet sanger og dikt og latt tankene få fri utfoldelse i ymse fortellinger fra hverdagens små og store inspirasjoner og innblikk.

Jeg skal bli blogger

Men nå kjennes det annerledes. Nå sitter jeg her og skal etablere meg som blogger – og kjenner at jeg vil noe helt spesielt. Jeg kjenner på noe inderlig. Noe som ligger helt innerst i hjertet og brenner som en liten flamme inne i meg. Det føles både skjørt og skremmende. Jeg vil så gjerne nå inn til deg slik at en liten klatt av farge kan ligge igjen i tankene dine fra det du har lest. Noe som gjør at du vil søke tilbake. Oppdage nye farger. Høre nye stemmer. Noe som gir liv til din indre dialog og vekker lengselen hos deg. Slik jeg har kjent og kjenner min egen lengsel. Noen kaller det inspirasjon. Jeg kaller det å trenge gjennom. Å trenge inn. Å bli var nerven som ligger innenfor. I ditt innerste rom ligger livsnerven. Din livsnerve. Det er dit jeg ønsker å lede deg. Respektfullt. Varsomt.

Jeg har vært på en lang reise. Fartet hit og dit og dratt med meg mye bagasje. En del bagasje som ble veldig tung og meningsløs å drasse rundt på etter hvert. Og jeg har endelig lagt fra meg den bagasjen og begynt å bare nyte det jeg ser underveis. Reisen går innover i meg selv, på vei mot nye oppdagelser, nye innsikter, nye muligheter – og nye oppdrag. Det indre rommet i et menneske er som en skattkiste – der inne ligger alle skattene våre. De virkelige skattene. Der inne har vi alt vi trenger for å ta det neste skrittet, gjøre det neste valget. Der inne finnes svarene som vi ofte søker utenom. Der inne finnes også lengselen.

Mitt innerste rom

Endelig kjenner jeg lengselen min som noe godt. I mange år var lengselen min en fiende. Den holdt meg tilbake, gjorde meg redd for at det jeg lengtet etter var noe jeg ikke kunne oppnå. Men så plutselig en dag falt det på plass da jeg klarte å omfavne min egen lengsel og inkludere den i meg selv. Fra den dagen har lengselen vært min beste venn. Den viser meg veien til mitt innerste rom. Der inne er det fredfullt. Der inne kan jeg være til stede i her og nå, trenger ikke haste noe sted – trenger ikke kunne, ikke prestere. Der inne kan jeg elske og akseptere meg selv. Hele meg.  Der inne har empatien og medfølelsen sitt utspring. Der er jeg knyttet sammen med menneskeheten og menneskeheten knyttet sammen med meg. Der deler vi hverandres grunnleggende behov.

Empati

Det er empati denne bloggen i stor grad skal handle om. Empati i samspillet mellom deg og meg – mellom mennesker underveis i livet. Hjemme. På arbeidsplassen. På trikken. Men først og fremst mellom foreldre og barn. Jeg har et inderlig ønske om at alle barn skal vokse opp og føle seg elsket, hørt og sett. At empati og medfølelse skal utkonkurrere begrensninger og krav. Jeg tror virkelig at empati kan forandre verden. For ett og ett barn, ett og ett menneske av gangen!

Signatur,egen