Er vi på leting etter en oppskrift på barn?

Verona og MIa.jpg

Ei mor er bekymret for sitt barns uttalte sjenanse. Hun skriver på nettet om en fireåring som er sjenert i møte med fremmede voksne, og som helst vil sitte på fanget og ha moren sin i nærheten når de er i barnebursdag. Hun engster seg for om dette kan tyde på mulig selektiv mutisme…

En annen mor uroer seg over sin datter som ikke vil falle til ro om kvelden, og lurer på om hun bør utredes for ADHD…

En far forteller om sønnen, som ikke liker seg i ståkete og støyende omgivelser, og spør seg for om det kan være slik at barnet hans er høysensitiv…

Facebook-grupper opprettes der foreldre kan spørre andre foreldre til råds: Hva kan det være som feiler barnet mitt? Hvorfor oppfører ikke mitt barn seg slik som det skal? Hva kan være galt? Inn strømmer det synspunkter på synspunkter fra velmenende foreldre. Utredningsmuligheter listes opp, og en allerede bekymret mor eller far har nå fått en hel smørbrødliste av mulige diagnoser å tenke og fundere videre på.

«Det finnes ingen oppskrift på barn, på deres utvikling eller humør.»

Vi lever i en tidsalder der det normale har blitt unormalt, og der vi i letingen etter måle- og kontrollmekanismer, diagnoser og sykdomstegn går oss blind for at nettopp mangfold og variasjon er et av naturens største sunnhetstegn. Det finnes ingen oppskrift på barn, på deres utvikling eller humør. Hver eneste en av oss beveger oss fra naturens side i takt med oss selv. Barn er robuste, kreative og sunne skapninger. De har mye å lære – og en enorm kapasitet for nettopp å tilegne seg læring og ny kunnskap. De forholder seg til egne følelser med uanstrengt letthet. Går inn i og ut av følelser med den største selvfølge. Det er i den voksne verden at vi går inn med vurdering, problematisering og analyse av følelser og skiftende sinnsstemninger, og gjør det til mer enn det er. Helt uskyldig, og bunnet i at vi alle tross alt bare ønsker det beste for ungene våre, tar vi våre usikre tanker på alvor og bekymrer oss for øyeblikksbilder av atferd, følelser og reaksjonsmåter.

Det er menneskelig å bekymre seg for barna sine, å sammenligne dem med andre og å kjenne på uro når noe i utviklingen til eget barn ikke ser ut til å stemme med det en oppfatter som det mer alminnelige bildet. Men det at vi innimellom kjenner på uro og bekymring betyr ikke at noe er galt fatt eller at det er grunn for vår bekymring. Det betyr ikke at noe må fikses, handteres eller kontrolleres. Det forteller oss i stedet noe om hvilke tanker vi gir vår oppmerksomhet til, og er en fin anledning til å stoppe opp og gi seg selv muligheten til å oppdage noe nytt.

«Fordi vi hele tiden føler effekten av de tankene vi lytter til i øyeblikket, vil vi kjenne uroen som følger med å lytte og gi vår oppmerksomhet til urolige, bekymrede og usikre tanker.»

Vi kan observere og legge merke til hvordan vi hele tiden har tanker. Tanker om livet, tanker om jobben, tanker om forholdet, tanker om hjemmet, tanker om venner, tanker om økonomi, tanker om følelser og opplevelser, og tanker om minner som dukker opp. Tanker om foreldrerollen, tanker om barna våre. Tanker om våre barns utvikling, personlighet, evner og fremtidsutsikter.

Alt dette er menneskelig og normalt. Vi er skapt som tenkende vesener, og det gjør at vi tenker. Det vi ofte overser, er at det er nettopp tanker det hele dreier seg om. Fordi vi hele tiden føler effekten av de tankene vi lytter til i øyeblikket, vil vi kjenne uroen som følger med å lytte og gi vår oppmerksomhet til urolige, bekymrede og usikre tanker. Ettersom vi lever i et samfunn som i stadig større grad og på stadige flere områder, tenderer mot å definere, diagnostisere, måle og vurdere, får vi også i økende grad impulser som drar oss i retning av selv å ville putte ting i boks, avgrense og kategorisere. Dels kanskje fordi vi fra omgivelsene kultiveres til det, og dels fordi det ligger til et bekymret sinn å problematisere. Dette skjer helt uskyldig, fordi vi tror på tankene våre og faller for illusjonen om at de må tas på alvor!

Som foreldre er vår kanskje aller viktigste oppgave å gi slipp på egne forventninger til hvem og hvordan barnet vårt skal være, og elske den de er med ubetinget kjærlighet. Å legge vår egen agenda til side og i stedet med undring observere hvem barnet er – være nysgjerrig på hva som foregår i deres verden uten å prøve å manipulere deres følelser og væremåte. Å være støtten og tryggheten de hviler i, mens de pakker seg selv ut og utvikler seg – enhver i sitt eget tempo.

P1010642.JPG

«Barn blir født med perfekt mental helse! Dette er en del av oss, på lik linje med hjertet og lungene, og kan aldri bli borte!»

Vår personlighet er mangefasettert. Den er aldri statisk, men er en tilstand av konstant endring og bevegelse. Jo mindre vi plasserer mennesker, store som små, i bokser og kategorier av personligheter, jo mer kan vi åpne oss for å oppdage hvem de faktisk er og hva de bærer på av evner, kvaliteter og ressurser. Sjenanse, iver, usikkerhet, trygghet, glede, rastløshet, frykt og besluttsomhet – dette er eksempler på helt naturlige tilstander vi alle går inn i og ut av gjennom livet, for kortere eller lengre perioder av gangen. Det finnes ingen fasit på hvilken sinnstilstand vi skal være i, hvilke følelser vi skal kjenne på i gitte situasjoner eller hvilken personlighetskarakteristikk vi skal passe inn i. Disse helt naturlige variasjonene av sinnstilstander sier heller ingenting om hvem vi er eller hva vi har av tilgjengelige evner og ressurser.

Barn blir født med perfekt mental helse! Mennesker er skapt med et fantastisk, selvjusterende system, som gjør at vi hele tiden dras mot helse, sunnhet, velvære og ro – når vi ikke lytter til og gir vår oppmerksomhet til usikre tanker. Dette kan vi gjenkjenne bare ved å legge merke til hvor rolig og tomt sinnet er når vi slapper av og ikke tenker på noe spesielt. Som av en mental tyngdekraft, trekkes vi automatisk tilbake til vår indre stillhet, der vi alltid har tilgang til helse, kreativitet og ro. Vi trenger ikke å meditere eller ta i bruk teknikker for at dette skal skje. Det skjer uanstrengt og helt av seg selv. Fra dette stedet i oss har vi tilgang til friske tanker og innsikter, løsninger og trygghet. Uro oppstår når tankestøyen tar over og vi begynner å lytte på feil sted. Ro, derimot, er ganske enkelt fravær av tankestøy.

«Det finnes ingen løsning på en dårlig følelse. Det er ingenting vi behøver å fikse.»

På samme måte som oss voksne, føler også barn effekten av sine egne tanker. Når vi forteller barn at de ikke skal være redde, at de ikke trenger å være sjenerte, sinte eller at de ikke skal gråte, formidler vi underliggende budskap om at dette enten ikke er greit eller at det er noe de kan eller bør kontrollere. Når vi i stedet trygger barn på at det er ufarlig å føle og viser dem hvordan humør og sinnsstemninger går over av seg selv, lærer de å møte egne og andres følelser uanstrengt og med trygghet. De lærer at like naturlig som vi puster, så føler vi. Det finnes ingen løsning på en dårlig følelse. Det er ingenting vi behøver å fikse. Det vi ønsker å unngå, er å befeste problemer i bevisstheten til våre barn som ikke eksisterer annet enn i vår egen tilstand av engstelse.

En 4-åring er hos helsesøsteren. Han er en aktiv pjokk, full av fart og spillopper og er sunn og frisk som 4-åringer flest. Uten å se på gutten fastslår helsesøsteren at gutten er en tanke overvektig i forhold til malen. Mor ser ut som et spørsmålstegn. Det kunne aldri ha falt henne inn å vurdere gutten som overvektig.

På skolen sitter seksåringen på stolen sin. Det er tid for nasjonale prøver, og han får vite at han skal ha en viktig prøve. Han skjønner kanskje ikke helt hva det betyr, men fanger likevel opp at det er noe viktig som forventes av ham, og han kjenner seg litt usikker på om han kommer til å være flink nok.

Scoren ble 57/60. Over bekymringsgrensa, stod det. Blir vi tryggere og bedre foreldre, eller får vi gladere, mer veltilpassede barn ved å streke opp grenser for bekymring og uro? Hva skjer med oppmerksomheten vår som foreldre når vi allerede fra et tidlig stadium bombarderes av kurver og måltall som plasserer utviklingen til barna våre på riktig eller feil side av skalaen? Hvor går fokuset?

Hvor raskt skal egentlig et tre vokse? I hvilken retning bør vinden blåse? Når er det riktig for en baby å få tenner, og hvor kjapt skal en 6-åring lære seg å lese for å være over bekymringsgrensa? Trenger vi en diagnose når en sjenert 4-åring heller vil sitte på fanget til mamma enn å sprenge ballonger og snakke med fremmede voksne? Er det over eller under bekymringsgrensa når 2-åringen ikke vil at personen hun er tryggest på skal forlate henne i barnehagen, eller når 3-åringen ikke vil klatre i lekeapparatet når det kommer en fremmed gutt og skal klatre der samtidig? Hva er passe fort, passe modig, passe flinkt i vår voksne verden, og hvilke mulige utredninger har vi tilgang til å bestille når vårt barn ser ut til å følge sin egen kurve og ikke den som står i oppskriftsboka på helsestasjonen?

Vi bærer på urgammel visdom, som går langt dypere enn intellektuelt opparbeidet kunnskap og ekspertsynsing. Som mennesker har vi tilgang til en uendelighet av visdom og ny innsikt. Vi responderer intuitivt på spedbarnets gråt, og instinktivt reagerer vi med mors- og farskjærlighet og beskyttende omsorg i møte med våre barns følelser og behov. Men intellektuelt tillært «kunnskap», ekspertsynsing og forventninger utenfra, skaper unødig tankestøy og får oss til å lure på om det blir riktig eller feil å ta opp og berolige en gråtende baby. Tankestøy, som filtrerer bort denne dypere stemmen i oss som inviterer oss til å lytte til vår egen visdom.

Det er nettopp ved å lytte til denne visdommen at vi evner å skille mellom urolige, men ufarlige, bekymringstanker som naturlig kommer og går, og instinktet, visdommen i oss, som forteller når noe virkelig er galt fatt og vi trenger å ta grep. I støyen fra alle tankene, meningene, synspunktene og vurderingene klarer vi ikke å se klart. Men når vi lytter fra stillheten i oss, kan denne visdommen bryte gjennom og vi kan se klart.

Verona.jpg

«Følelser er øyeblikksbilder av tankene våre og kaller på vår forståelse, ikke vår bekymring.»

Barn, som voksne, er forskjellige. Vi reagerer ulikt i helt like situasjoner. Fordi vi mottar og lytter til forskjellige tanker, vil vi føle og oppleve ulikt. Dette er helt naturlig. Fordi små barn i langt mindre grad enn oss voksne har lært å vurdere og analysere egne spontane følelser og reaksjoner, sklir de inn og ut av følelser og sinnsstemninger med største selvfølgelighet og som det mest naturlige i verden. Følelser er øyeblikksbilder av tankene våre og kaller på vår forståelse, ikke vår bekymring. Når vi som voksne er der med trygghet og aksept, og ikke lager et nummer ut av ubehagelige følelser, vil de etter hvert få erfaring med at tanker og følelser tar hand om seg selv og at vi ikke trenger å ta sinnsstemningene våre så høytidelig.

De fleste problemer er tankeskapt og tar hand om seg selv, når vi slutter å befeste dem som problemer. I min rolle som mamma er det ingenting som har kommet meg mer til hjelp enn å se og utforske denne nære koblingen mellom tanker og følelser. Det har gjort at leken og enkelheten har fått større plass i relasjonen mellom meg og min datter, og vi er begge blitt friere og mer ubekymret i møte med følelser og hverdagens alminnelige variasjon. Som mennesker er vi robuste, med kontinuerlig tilgang på nye tanker og innsikter og med en utømmelig kilde til nye ideer, løsninger og svar. Vi er født til å føde og oppfostre barn. Født til å vite, gjennom dyp innsikt, hva barnet vårt trenger. Jo mer vi observerer dette, jo mer stiller vi oss fri til å møte og omfavne barna våre akkurat slik som de er – og stiller dem fri til å forholde seg naturlig og trygg i møte med egne tanker og følelser.