Foreldregenerasjon nærsynt, feig og naiv?

Tilhører vi en foreldregenerasjon som er nærsynt og naiv?

Med fare for å trå noen på tærne, dette må bare ut. Jeg kjenner meg trygg på at de som blir fornærmet av det jeg skriver her er fullt ut i stand til å takle alle følelser, og at vi alle lever i følelsen av våre egne tanker, ikke av omgivelsene eller noe vi leser på nett.

Min påstand er at vi er kommet helt i utakt med visdommen i oss.  Vi tilhører en skakk-kjørt foreldregenerasjon der nærsynthet, feighet og misforstått passe-inn-i-mengden-mentalitet er i ferd med å sparke beina under oss.

Vi må slutte å prøve å få barna våre til å passe inn, og i stedet oppmuntre dem til å tørre å skille seg ut. Vi må rotfeste dem i sunne, robuste og rause holdninger og verdier, og lære dem å ta standpunkt og stå alene om det er det som skal til for å være tro mot seg selv. Ikke blindt følge flokken. Vi må slutte å lete etter sykdomstegn og problematisere naturlige avvik, og i stedet åpne blikket for sunnhet, mangfold og variasjon - og vi må selv legge til rette for at dette mangfoldet skal få komme til uttrykk.

Vi må slutte å utstyre småunger med smarttelefon og arrangere disco-bursdag med pop-musikk i barnehagen, og i stedet lære ungene barnesanger og sanglek og la hverdagen fylles med lek i fri utfoldelse. Vi må slutte å oppmuntre unger til å kle seg som små miniatyrvoksne, og i stedet lære dem at det finns klær til barn og det finns klær til voksne – men alt til enhver anledning.  Vi må tørre å sette et tydelig skille mellom voksen og barn, og være villig til å risikere populariteten vår ved å trå ut av venninneskap og kameraderi, og trå trygt og tydelig inn i våre tiltenkte roller som mor og far.   

I min tid på barneskolen hadde vi sommeravslutning med sketsjer og skuespill som inviterte til lek og kreativitet. I dag står barn i småskoletrinnet og vrikker og vrir på seg til pop-musikk hvis tekster i all hovedsak handler om kropp, erotikk og voksen såkalt kjærlighet. Hva inviterer det til? På tribunen sitter foreldrene og klapper oppmuntrende, mens vi bekymrer oss for kroppspress, sexpress og tidlig seksuell debut. På facebook diskuteres det i foreldregrupper om 10-åringen skal få ha lov til å ha overnattingsbesøk av kjæresten, og de som har innvendinger å komme med blir raskt banket ned, for vi må jo ikke forby ungene å være kjærester for eksperimentere vil de jo gjøre uansett. Tror vi at det ikke er en sammenheng? Tror vi at vi ikke er med på å skape det samfunnet vi ser utvikle seg rett foran øynene på oss, og at når normer oppløses og legges vekk så har det også en pris som vi og våre barn må være med på å betale?

Stressede barn, stressede familier, ungdom som ikke klarer å henge med i presset og som strever med å finne seg selv. I mellomtiden har vi lært dem å være redd for følelser i vår misforståtte trang til å beskytte dem og hjelpe dem til å føle seg bedre - i stedet for å trygge dem i følelsene og lære dem at hele vårt følelsesregister er like naturlig som å puste. Vi sier så storslått og forventningsfullt at de kan klare alt, men selv klarer vi ikke å sette grenser og si nei til å være med på det jaget vi så ofte føler oss sliten under? Vi jager med, sender ungene på 4-5 forskjellige aktiviteter i uken og kjenner på de antatte forventningene fra de andre foreldrene når vi stiller sliten opp på cup-er og helgearrangementer og egentlig hadde trengt å samle familien til nærhet og ro i hjemmet - alt når ungene selv i utgangspunktet var fornøyd med løkkefotball og lek i gata. Lurer vi oss selv til å tro at det er med utgangspunkt i barns behov, når vi følger egne forventninger om hva andre voksne forventer at vi kaster oss med på? Tør vi som voksne å skille oss fra mengden?

Tror vi det er evolusjon når unger slutter med barnslig lek allerede i 7-årsalderen, og i stedet bruker tiden på snapchat mens de lytter til popidoler som synger tekster med undertoner av kropp og seksualitet? Når unger stadig tidligere trekkes inn i den voksne verdenen og kopierer oss i stedet for å utfolde seg i sunn lek, tenker vi da at vi som voksne ikke har noe med det å gjøre og lar oss forlede til å tro at vårt eneste valg er å følge strømmen og passe inn i en masse som kanskje majoriteten av oss ikke egentlig liker? 

Voksne må være voksne, slik at barn kan få være barn.

Signatur,egen.jpg