Med relasjonen i sentrum for barneoppdragelse

Barn er født til å være i nær relasjon med oss som foreldre og omsorgspersoner.  De har et medfødt ønske om og vilje til å medvirke, bidra og forholde seg kjærlig og samarbeidsvillig til oss. De er hele, fullverdige mennesker med alle evner og kapasiteter intakt. De trenger ingen oppdragelse i ordets tradisjonelle betydning, der utgangspunktet er å "gjøre folk" av dem. De er allerede komplette individer med samme behov for kjærlig respekt og integritet som oss voksne. De trenger kjærlig og forståelsesfull veiledning, oppmuntring og motivasjon, og de trenger at vi setter trygge grenser for dem med utgangspunkt i bevisst valgte verdier. De drives av ønsket om og behovet for et dypt, nært og tillitsfullt forhold til oss, og det er dette som er sentralt i min oppelskingsfilosofi.

Det ultimate spørsmål du stiller deg selv er: «Hva er det barnet mitt opplever nå, og hva kan jeg gjøre i dette øyeblikk for å ivareta og utdype relasjonen mellom oss”?
— Ragnhild Maatla Salomonsen

Se forbi opprørte tanker og følelser og lytt til visdommen i deg

Når vi betrakter våre barn med nysgjerrig observasjon og legger merke til deres medfødte visdom, evner og ressurser, vil vi oppdage at alt vi egentlig behøver er å legge til rette for at de skal kunne ta disse evnene i bruk. Dette gjør vi gjennom å sette trygge grenser og elske dem frem - skape en kjærlig atmosfære rundt dem. Vi bærer på urinstinkter som, når vi lytter til egen visdom, guider oss i vår oppgave som mor og far. Når vi slutter å lytte til begrensningene som ligger i å skulle gjøre ting riktig, kan vi i stedet la oss lede av egen visdom og intuitivt gjøre de riktige tingene. Som å trygge et barn som gråter, og møte barnet vårt med kjærlig forståelse og tilstedeværelse - også når de gjør feil og har en atferd vi ikke liker.

Fordi vi er mennesker, vil vi kjenne på opprørte følelser. Noen ganger blir vi så revet med at vi agerer i følelsene. Ubevisst tar vi egne tanker på alvor og faller for illusjonene de maler for vårt indre. Dette skjer med både voksne og barn, og er fullstendig menneskelig. Det er ufarlig, og kaller på vår oppmerksomhet og ikke på skyldfølelse, bekymring og skam. Fordi vi hele tiden føler effekten av de tankene vi lytter til i øyeblikket, trenger vi bare tid til å komme hjem i oss selv og la tankestormen stilne, før vi igjen kan agere utfra klarhet og i tråd med egne verdier. Sentralt i min oppelskingsfilosofi, er også forståelsen av denne nære koblingen mellom tanker og følelser, som gjør at vi nettopp faller for de illusjonene som blir skapt i øyeblikket. Når vi ser dette, kan vi falle til ro med vår menneskelighet og manøvrere med større letthet gjennom hverdagens humørsvingninger - både egne og barnets. 

There’s no singel effort more radical in its potential for saving the world than a transformation of the way we raise our children
— Marianne Williamson

Los barnet gjennom følelsene

Barn trenger at vi hører, ser og gir rom for følelsene deres. De trenger frihet til å uttrykke seg og de trenger trygghet til å vite at vi elsker dem gjennom alle følelser og lag av følelser. De trenger at vi er oppmerksomt og fordomsfritt til stede gjennom latter, sinne og gråt – og lar dem vite at de alltid har en trygg havn der de kan øse ut følelsene sine, fritt og uten frykt for avvisning eller straff. Når vi er mentalt og emosjonelt til stede for våre barn og loser dem gjennom sterke følelsesutbrudd med trygghet og empati, lærer vi dem å akseptere sitt eget mangfoldige repertoar av følelser som naturlig og ufarlig, og vi planter inderlig og betingelsesløs elsk i roten av deres sinn. De opplever seg følt, inni oss. Det er trygghet! Fordi vi har rom for hva de føler, lærer de seg også å ha rom for egne og andres følelser. De lærer at følelser kommer og går, like naturlig som vi puster – og de utvikler en sunn emosjonell intelligens. Når vi elsker opp våre barn strekker vi oss etter å omfavne deres følelsesmessige uttrykk med ekthet, tilstedeværelse, støtte og empati.

Finn løsninger sammen med barnet

Oppelsking handler om å anerkjenne barnet på lik linje med oss selv. Det handler om å møte barnet med lytting og respekt, og holde rom for barnets opplevelse, samtidig som vi setter trygge grenser - alt mens vi ufarliggjør selve følelsene. Når vi lærer barnet at følelser kun er øyeblikksbilder på tankene våre, bygger vi deres forståelse av livet slik det virkelig er - og stiller dem fri til å vokse i sin medfødte robusthet og sunnhet. Når vi søker å finne løsninger sammen med barnet, lærer vi henne å ta ansvar for eget liv og å lytte etter sin indre visdom . Ved å se atferd som kommunikasjon, og problematferd som uttrykk for et opprørt sinn og ikke et vanskelig barn, tar vi relasjonen og barnet på alvor. I denne tilnærmingen tar vi som foreldre det fulle og hele ansvaret for relasjonen til barnet, og for å initiere reparasjon der relasjonen har kommet til skade. Vi søker å gjenopprette den dype, nære kontakten ved å tune oss inn på barnet, observere den ubalansen som har oppstått – for så å samle barnet inn til vår nærhet og forståelse. Vi begynner på nytt, sammen med barnet.

I dette samspillet har straff og kunstige konsekvenser ingen plass.

 

Signaturegen.jpg