Empati i hverdagen

Scolded
file000135521170

Små barn har ofte store følelser. Samtidig har de en lite utviklet kapasitet til å sette ord på og forstå sine egne voldsomme emosjoner. Her trenger de vår hjelp! Jeg mener at å hjelpe våre barn å forstå egne følelsesutbrudd, sette ord på følelsene og gi empati er noe av det viktigste vi gjør i vår rolle som foreldre. Store følelser kan noen ganger være skremmende for et barn som ikke forstår egne reaksjoner og da er det viktig at vi som foreldre kan være en trygg beholder med romslig plass for alle barnets følelser. Når vi gir empati og medfølelse hjelper vi barnet til å bearbeide egne opplevelser samtidig som det hjelper barnet å skape mening ut av det som skjedde. Dette er viktig for utviklingen av et sunt selvbilde og for evnen til selvregulering.

Et eksempel fra min egen hverdag: Min datter og jeg var med en venninne på kafe i går. Min datter fisket fram en sak fra vesken til min venninne som hun syntes var spennende og ville leke med. Da hun av bestemte årsaker ikke kunne få lov til det begynte hun å gråte. En liten filleting for meg og deg, kanskje. Men for min datter var det alvor og reaksjonen kom stor og momentant. Så jeg tok henne på fanget, kjente litt etter hvordan det kjentes for egen del. Litt berørt av den negative oppmerksomheten vi skapte? Jo, ikke helt fritt. Men jeg valgte altså å rette fokuset på min datter og det som foregikk inni henne.

Jeg: "Ble du så lei deg nå, vennen? Den så skikkelig spennende ut, den saken, gjorde den ikke? Og så ble du så skuffet da du ikke kunne få leke med den?" (Min datter begynte nå å bekrefte med små gråtkvalte "ja".)

Jeg: " Kjenner du deg trist og frustrert kanskje også?"

Min datter: "Ja".

Jeg: "Jeg forstår det vennen min, du hadde jo bare så lyst til å leke med den tingen og så var det fryktelig frustrerende når vi måtte si nei og du ikke fikk bestemme selv, ikke sant? Og så ble du skikkelig lei deg og litt trist?"

Min datter: "Jeg ble litt lei meg, men det går bra! " - hvorpå hun fortsatte med å se i en bok hun hadde med og var like blid og glad!

Min datter følte seg sett og forstått og kunne derfor enkelt legge det hele bak seg. Om jeg hadde valgt å overse gråten hennes som unødvendig mas og tenkt at såpass fikk hun bare finne seg i, hadde hun nok sluttet å gråte etter ei stund da også. Men da hadde det tatt mye lenger tid, sannsynligvis ville det eskalert til nye høyder og jeg ville hakket meg adskillig mer pinlig berørt. Og viktigst av alt - min datter ville vært ulykkelig og jeg ville sendt et signal om at hennes følelser og behov ikke er viktige. Jeg ville ikke hatt det godt inni meg og vi ville begge hatt en opplevelse av avstand! Empati gjør underverker!

Signatur,egen