Vekk med oppdragelse

Meg og Verona

De siste dagene har Aftenposten gitt oss flere innslag om foreldre og barneoppdragelse. Vi har fått lese om lykkelige spanske mødre bak en smilende mammafasade, italienske kyssemammaer, tysk foreldrenærvær- og dessertpolitikk, amerikansk «back to basics» med bevegelig sovetid og barnehageboikott for småbarn. Og så er det oss nordmenn da, med fast leggetid, godteri kun på lørdager og pølse og brød i metervis. Alt sammen små biter av et stort og langt mer brokete virkelighetsbilde.

Som alenemor, foreldrecoach og nyetablert blogger om temaet empati og foreldreskap gjør jeg meg mange tanker. På tvers av all verdens samfunnsnormer og kulturer har de aller fleste foreldre noe helt essensielt til felles: Vi elsker barna våre og innerst inne vil vi alle det beste for dem! Vi kommer neppe, noen av oss, fri fra omverdenens forventningskultur og meninger om hva som er riktig måte å utøve vår mors- og farsrolle på – enten vi befinner oss i Norge, Amerika eller Mongolia for den saks skyld. Selv bor jeg i Tanzania og opplevde en gang å få kritisk spørsmål om hvorfor jeg bar min da tre måneder gamle datter med ansiktet hennes vendt forover?

Bort med oppdragelsesbegrepet
Jeg tror begrepet oppdragelse er en kilde til frustrasjon og fordømmelse som på ingen måte kommer foreldre eller barn til gode. Begrepet barneoppdragelse brukes gjerne som en standard vi må leve opp til, der vi blir kritisk bedømt og fordømt i stedet for å kunne hvile oss på ofte hardt tiltrengt støtte og empati. Det er ikke bare svigermor som har en mening om hvordan vi oppdrar våre barn. Det er også langt flere enn svigermor som kan rekke ut en hjelpende hånd i form av medfølelse og forståelse stilt overfor den enormt viktige oppgaven som utøves når en mor eller far er i samspill med sitt barn.

Betingelsesløs kjærlighet og empati
Det essensielle spørsmålet vi alle må stille oss er ikke hvordan vi oppdrar våre barn, men hvorvidt vi evner å elske våre barn med betingelsesløs kjærlighet. For det er det foreldrerollen egentlig handler om. Hvordan kan vi elske opp våre barn til å bli trygge, fredelige, ressurssterke og empatiske individer med en indrestyrt omsorg for egne og andres behov? Hvordan kan vi installere i våre barn en fast indre bevissthet om at de er elsket og avholdt og ufravikelig holdt i vår kjærlighet – uten straff og belønning og atferds-betingelse, men med fremelsking av deres indre motivasjon til å bidra positivt i samfunnet og til menneskene rundt seg? Hvordan kan vi møte barns følelser og behov og gi dem en plattform av trygghet og verdi? Mitt svar er uuttømmelige mengder med forståelse og empati – for foreldre så vel som for barn!

«It takes a village to raise a child»
Sannheten er at det er hardt arbeid å være foreldre – det krever oss på innsiden og utsiden og trykker oss på alle knappene og gjør at vi også får kjenne oss små, sårbare og maktesløse. Ingenting som foreldrerollen kan bringe frem både det beste og det verste i oss og lar oss vite at vi er mennesker med følelser og behov. Men for den som vil er det også en unik sjanse til å ta tak i seg selv og rydde opp i gammelt skrot vi bærer med oss i vår egen bagasje og hindrer oss å oppnå dyp, empatisk kontakt med våre barn.

Som foreldre trenger vi bøtter og spann av støtte og omsorg og romslighet. Vi trenger et samfunn som står forenet om våre barn, og som tør se hverandre – stor eller liten – som et produkt av følelser og menneskelige behov. Som er villig til å favne hele barnet med kjærlig og respektfull grensesetting og ubegrensede mengder forståelse og empati. Det spiller ingen rolle hvilket land eller hvilken kultur vi tilhører – vi må tørre å ta et oppgjør med oppdragelse og forventningskultur og begynne å møte våre barn med uttalt betingelsesløs kjærlighet og empati. For ingenting har større potensiale til å skape fred i verden enn å forandre på måten vi oppelsker våre barn!

Signatur,egen