Oppelsker du deg selv i sårbarheten?

file0001789817678

Hva gjør du når livet åpner seg opp i rå villskap og du møter sårbarheten i deg selv som en vill, skremmende og urovekkende mani? Ønsker du den velkommen og lar den fylle deg, eller flykter du bort? Pakker du deg inn i beskyttende selvforsvar og stenger av, eller tar du varsomt imot denne sterke kilden til nærhet og autentisitet? Holder du ditt indre med empati? Favner du deg selv med mildhet, ømhet, godhet og varsom elsk?

I det siste har jeg stått ansikt til ansikt med sårbarhetens ville råskap. Vært litt fanget i snarer av selv-kritikk og funnet forløsning i indre aksept. Tatt et aldri så lite skritt tilbake – følt behovet for bare å være tilstede, være i nuet. Fylle mitt indre rom med aksept. Ikke fordømme. Ikke prestere. Ikke oppfylle forventninger og krav. Jeg er der jeg er. Det kjennes godt å hvile i det! Hvordan kjennes det for deg? Er du der du er?

I denne indre hildringstimen tok skrivelysten et pusterom sammen med meg. Tanker har vandret, følelser har pulsert, vokst, est opp og falt til ro igjen. Gått over i nye følelser – tatt meg med inn i de indre rommene. Tankerommene. Søkt etter hvile.

Refleksjonen trenger rom, trenger at sinnet faller til ro og tankene blir møtt med indre stillhet. Stillhet til å samtale – til å bli hørt i dypet av vår eksistens. Jeg kjenner jeg har lengtet etter slik ro, lengter fortsatt. Kjenner kroppen som taler på sitt stilltiende vis og hvisker til meg om hvile. Hører lengselen etter en kravfri eng, der tid og rom opphører, og lyden av stillhet tar med meg innover. Noen ganger er det krevende å være mamma.

Kjenner du det også slik noen ganger? Som om livet vil holde deg igjen for en stund, be deg stanse opp og bare puste – være i nuet? Kjenne på livet fra innsiden, høre stemmen som hvisker der inne i de indre kamrene. La sårbarheten fylle deg, gjøre deg sterk. Lytte, til svarende du vet finns der inne?

Kjenner du sårbarheten din som en kraft?
Kjenner du den strekker seg ut, til et felt som eksisterer bortenfor all fordømmelse, alle tanker om hva som er rett og galt, godt eller dårlig? Ser du menneskeheten forenes i naken sårbarhet i dette feltet? Det er der jeg vil møte deg! Jeg vil grave i dypet, sammen med deg. Kjenne frykten for dette nakne, råe som har kraft i seg til å lege og skape nærhet. Trosse frykten og la kraften fylle meg. Denne kraften som gir grobunn for gjenkjennelse, medfølelse og empati.

Det er også der jeg vil møte meg selv. Vil falle på plass i min egen sårbarhet. Stå oppreist i kraften av autentisk sårbarhet. La denne røsten inni meg, min autentiske stemme, få fylle meg – frigi den til å kreve sin plass. Jeg vil favne egen sårbarhet med elsk!

Elsken er en varm strøm av mykt, mildt, lindrende kildevann som renner sakte over meg, finner veien inn ryggraden og brer seg utover på innsiden, fyller cellene, renser sinnet og bringer indre hvile. Jeg vil favne denne elsken, møte den med ny sårbarhet, ta imot og gi næring til den ved å øve selvempati og omsorg for meg selv. Når elsken renner fritt får sårbarheten rom. Autentisitet krever tilgang til dypet i oss.

Vil du øve sammen med meg?

Signatur,egen
Signatur,egen