Når barn treffer våre såre følelser

PicMonkey Collage

I dag tidlig følte jeg et ekstra behov for nærhet med min datter. Jeg hadde vært borte fra henne i to dager, og da vi våknet denne morgenen ville hun rulle på senga og rett opp i armene mine. Det er en lek vi har sammen. Men i dag var det noe jeg gjorde feil og hun ga høylytt uttrykk for at hun ikke var fornøyd med min rolle i spillet. Og jeg som så gjerne ville kjenne meg nær henne. Dermed begynte jeg å være litt flåsete morsom i et forsøk på å få henne til å le og gjenopprette den nære kontakten. Det var ingen stor suksess, tydeligvis fant jeg ikke den rette koden. Min datter ropte et høylytt og misbilligende nei og langet så ut en fot som traff meg tilfeldig men vondt i siden av nesen. Den verbale avvisningen og foten i ansiktet traff meg omtrent samtidig og jeg kjente meg, ja, avvist!

Følelsesmessige reaksjoner
Min spontane impuls var å avvise henne tilbake, snu meg vekk og avbryte samhandlingen mellom oss der og da. Hjernen min sto i fare for å gå inn i lavfunksjonsmodus, der kjemp-flykt eller frys-impulsen tar over.  Å avvise min datter nå ville være å gi etter for mine egne primitive impulser og min datter kunne i verste fall blitt sittende igjen med skam, flauhet og følelsen av å være inkompetent. Jeg følte meg sint og irritert. Kjente jeg trengte å ta meg selv litt ut av situasjonen, sjekke inn med meg selv og gjenvinne den indre kontakten med meg selv. Uten å si et eneste ord reiste jeg meg derfor og gikk inn på badet.

Selvempati
Et sted inne i meg kjente jeg det rørte seg i sårt punkt. Oi! Det kjentes så vondt å bli avvist. Det gikk dypere enn dette korte øyeblikket mellom meg og min datter. Hadde røtter i dypere opplevelser, langt tilbake i tid. Med ett kom tårene og jeg kjente trang til å gråte skikkelig. Jeg holdt min egen følelse, lot den få ekspandere og fylle sin plass. Ga meg selv empati for smerten som lå i den og tok ansvar for den. Spenningen slapp og jeg kunne gå tilbake til min datter og si: «Kom hit og la meg få kose deg opp litt, gullet!» Stort smil. Latter. Lek og tøys - og masse kos fulgte. Avstanden var borte og den nære kontakten tilbake!

Ta et steg tilbake
Det er ingenting i veien for å trekke seg litt ut av en situasjon for å gjenvinne kontakten med seg selv og dermed kunne gjøre gode, bevisste valg. Men det er viktig å la barnet vite at dette ikke betyr en tilbaketrekning av vår kjærlighet og hengivenhet. I min situasjon i dag skulle jeg ideelt sett sagt noe sånt som: «Oi, nå trenger jeg visst å titte litte grann inn i meg selv, vent litt vennen min – jeg er straks tilbake». Fordi jeg ble overveldet av egne følelser; sinne, irritasjon, motstand…, klarte jeg ikke å si noe og valgte derfor bare å gå tre meter unne henne og inn på badet.

Hold egne følelser
Andre ganger kan jeg bli der sammen med henne mens jeg tar denne indre prosessen med meg selv. Men akkurat nå gikk det ikke, fordi jeg kjente en sterk trang til å straffe henne for avvisningen jeg selv følte og derfor behøvde litt avstand til henne for å oppnå kontakt med meg selv. Det vesentlige er å ta ansvar for egne følelser, og også for egen sikkerhet med tanke på slag og spark, og unngå å la barnet sitte igjen med skyldfølelse og skam. Og, viktigst av alt – å gjenopprette tryggheten og kontakten gjennom kos og lek, si unnskyld når det trengs og sørge for at kjærlighetsbegeret til barnet fylles opp til stadighet. Og så må vi ikke glemme selvempati!

Hva gjør du når barnet vekker dine såre følelser? Dette kan være veldig utfordrende for mange av oss. Kan du dele en følelse, ett ord, i kommentarfeltet for hva du føler etter å ha lest dette innlegget?

Signatur,egen