Et kjærlighetsbrev til deg som er mor

Verona og meg

(Til deg som er far: Jeg vet at også ditt hjerte brenner av kjærlighet for dine barn. Jeg vet at også du vil kjenne deg igjen i det meste av det jeg skriver under og at du opplever både gleden, frustrasjonen og utfordringen ved å være forelder. Jeg holder rom også for dine følelser. Jeg kjenner omsorgen også for deg. Men som kvinne og mor er det umulig for meg å kjenne i dybden hvordan det er å være mann og far. Derfor retter jeg meg direkte mot mor i dette brevet. Så verner jeg også om deg og håper at du husker å elske deg selv med godhet, elsk og empati!)

Jeg har ligget på fødeavdelingen med mitt nyfødte barn tett inntil meg og kjent det briste av skjøre følelser idet morskjærligheten gryende bredte seg ut og la seg i årene mine – fløt inni meg med blodet inntil det hadde gjennomboret hver celle i kroppen min. Kjent skjørheten i dette øyeblikket, der nyutsprunget liv flyter sammen med urgamle instinkter og en våknende erkjennelse av livets mirakel og samtidig også dets sårbarhet for alltid preget hjertet, tanker og sinn. Kjent dette vakre, dyrebare, som føltes så inderlig og så skremmende på samme tid.

Jeg har siden stått med mitt gråtende barn i armene i sene kvelds- og nattetimer og kjent utmattelsen legge seg over meg som et tungt teppe – og forskrekket måtte vedgå for meg selv at jeg har vært fristet til å kaste den skrikende kroppen ut av vinduet.

Jeg har dømt meg selv hardt når jeg har mistet besinnelsen og skreket i sinne til barnet mitt fordi tålmodigheten ble prøvd til det ytterste og jeg har måttet falt på kne og tatt ungen min inntil meg og sagt at jeg er lei for at jeg ble sint og ropte, for så å måtte gjenta hele prosessen tre minutter etterpå.

Jeg har grått i fortvilelse når jeg har gitt alt jeg har og det har blitt krevet av meg å gi enda like mye til fordi min elskede unge trenger meg også etter at reservekreftene er brukt opp.

Jeg har kjent skyldfølelsen velte opp i meg når jeg valgte å gå fra mitt gråtende barn i armene til barnevakten i desperat behov for en halvtime for meg selv.

Du mor, som skyldbetynget gikk fra ditt gråtende barn i barnehagen for så stadig å vende tilbake til situasjonen i tankene mens arbeidsdagen sneglet seg av sted. Jeg ser deg!

Du mor, som gråter sårt etter at barnet ditt er sovnet og kjenner trangen til å ta henne opp og klemme henne fordi kjærligheten veller opp i deg og blander seg med den vamle ettersmaken av sinnet du kjente tidligere på kvelden. Jeg hører deg!

Du mor, som kjenner frustrasjonen og hjelpeløsheten legger seg over deg når du står overfor to-åringens rasende sinne og ikke vet hva du skal foreta deg. Jeg kjenner meg igjen i det du opplever!

Du mor, som lokker og truer og kjenner trangen til å flykte bort fra ditt illsinte barn som nådeløst nekter å gi seg og samarbeide i selv de mest innlysende situasjoner. Jeg har vært også der!

Du mor, som gjemmer på skyld, skam og selvfordømmelse og kjenner deg dratt mellom omsorgen for ditt eget barn og behovet for å være til bare for deg selv. Du som innimellom kanskje kjenner deg overveldet og ønsker en lettere vei ut av hverdagens problemer og utfordringer. Jeg ser og hører også deg!

Du mor, som kjenner sporene av egen barndom sette farge på deg, og som føler egne sår sette hindringer i veien for den nærheten du ønsker til ditt barn. Du som sitter på trikken, bussen, toget eller i bil, som går dine turer eller vandrer på din vei og kjenner tankene kretse konstant rundt ditt elskede barn og som vet at det finnes dypere svar et sted. Jeg sender deg varsomme tanker av kjærlighet og ber om at du finner veien inn til en kjærlighet til deg selv som er like betingelsesløs som den du kjenner for ditt barn.

Kjære mor. Dømmer du deg selv for hardt? Holder du deg selv med varsom elsk? Gir du deg selv en indre klem før du sovner om kvelden og minner deg på hva som gikk bra i dag? Husker du å gi deg selv medfølende omsorg og empati for alt du må holde når det er i ferd med å briste og du kjenner gråten velte seg frem? Minnet du deg selv på at det er ingen som kan elske dine barn slik du kan da du fikk megetsigende blikk i misbilligelse rettet mot deg og du følte trangen til å krympe litt?

Gråt når du må, og la tårene være en befriende strøm av gode forsetter for din kjærlighet til deg selv! Ut av denne kjærligheten vil kjærligheten til dine barn slå dypere rot! La latteren flyte fritt og gled deg i øyeblikket uten omtanke for bekymringer om at gleden ikke skal vare evig. Du lever – og du er verdig din kjærlighet. Verdig ditt barns kjærlighet. Verdig dine beste valg!

I mine øyne er du fantastisk! Du trenger ikke ha alle svarene. Det gjør ingenting om du ikke gjør alt riktig. Jeg fordømmer deg ikke, så hvorfor skulle du? Jeg er her for å støtte deg! Jeg er her for å lytte til deg og til å hjelpe deg til å se hvor fantastisk og verdifull du er. Til å se hvilke ressurser du har i deg selv. Som mødre er vi forenet! Morskjærligheten binder oss sammen med urgamle bånd. Som kvinner har vi del i en felles kraftkilde – for i oss kan selve livet springe ut!

Jeg er her for å støtte deg i å la kvinnekraften i deg springe ut og forene seg med morskraften i deg, idet du folder deg ut og bestiger ditt livs fulle potensial. Fordi du vil! Fordi du kan! Og fordi du og dine barn fortjener det av deg!

Signatur,egen
Signatur,egen