Barns selvfølelse II: Anerkjennelse av barns følelser og behov

P1020427

Barns selvfølelse opptar de fleste foreldre. I denne artikkelen vil jeg sette fokus på barns følelser og behov og gå litt inn i dypet av hvorfor nettopp det å få anerkjennelse for våre følelser og behov har så stor betydning for utviklingen av en dypt befestet selvfølelse.

Følelser er som bølger – de kommer og går. Noen ganger er de store og voldsomme, andre ganger er de små krusninger som stille stryker gjennom oss og passerer. Det er viktig å minne oss selv og barna våre på at vi ikke er våre følelser. Det å sette ord på en følelse kan noen ganger være nok til at den løser seg opp og blir borte, eller slipper en annen følelse frem. Dette kan måles helt fysisk i hjernen, ved at de nevronene som aktiveres når følelsen pågår umiddelbart reduserer sin aktivitet idet vi setter navn på den.

Bak følelsene sitter behovene Jeg vil gjerne trekke din bevissthet med inn i hva som ligger bak følelsene våre. For mens følelsene i seg selv kommer og går er de viktige påminnelser om hvilken energi vil gir tankene våre og hvordan vi har det inni oss. Har du tenkt på at følelsene dine er de beste ledetråder til hvilke behov som vokser og avtar i deg. Er du sulten eller mett i dypet av deg selv? Hvilke tanker er du du tenker, hvilke følelser sitter du med, og hva forteller disse tankene og følelsene deg om hvilke behov du har i øyeblikket – enten det er behov som er dekket eller behov som er utilfredsstilt?

Prøv å kjenne etter i deg selv. Hva føler du i øyeblikket? Hva kan du sette ord på direkte og hva forteller kroppen deg gjennom fysiske sanseopplevelser? Kjenner du på gode følelser? Klarer du å definere hvilket behov hos deg som er dekket, og som gir deg disse gode følelsene? Er det et behov for omsorg, anerkjennelse, tilhørighet, mestring? Om følelsene som rører seg i deg ikke er så gode er det kanskje et av disse behovene, eller andre, som ikke er dekket?

Bak enhver handling er et forsøk på å dekke et behov!

Barn skal adlyde – eller skal de ikke det? Som voksne har vi lett for å overse barns behov. Ikke så rart, kanskje, for vi gjør jo ofte det samme også med egne behov, gjør vi ikke? Men har du merket hos deg selv noen gang, at stilt overfor barn er det lettere å bli kompromissløs? Trassig? Rigid? Har du tenkt på at når du som voksen forventer at barnet skal gjøre som du sier så lukker du kanskje øynene blindt for hva barnet faktisk behøver i øyeblikket?

Vi har vokst opp slik, de fleste av oss. Lært gjennom egen oppdragelse og kultur at vi voksne vet best og at barn skal innrette seg og adlyde. Gjør de ikke det er de enten uoppdragne, egne, trassige eller umulige. Tar du deg selv noen gang i å tenke at barnet skal gjøre som du sier, fordi du er voksen og barnet skal tilpasse seg og adlyde deg? For de fleste av oss er dette dypt integrert i underbevisstheten og utrolig krevende å bryte fri fra. Men er det virkelig slik? Har du tenkt over at som mennesker deler vi de samme grunnleggende behovene – enten vi er store eller små?

Ofte er det vanskelig selv for oss som voksne å gi uttrykk for hva vi føler og behøver. Mon tro hvordan det da oppleves for et lite barn som ikke evner å uttrykke seg på annen måte enn gjennom å slippe ut store, til dels skremmende, følelser – og så bli møtt med harde ord og krav om ettergivelse? Krever vi ikke da av dem at de skal gi opp seg selv? Litt etter litt…? Slik vi gjorde…?

Er det ikke rart, i grunnen, hvordan vi på mange måter har snudd ting på hodet? Vi, som er store og fullt utrustet, med evne til å tenke langsiktig, være fleksible og innta perspektiv, forventer altså at barnet, den lille, som ennå ikke har en brøkdel av vår erfaring og innsikt, og hvis hjerne er bare delvis utviklet, skal være den som skal tilpasse seg oss? Hva skjer så når de ikke klarer det? Hvilke metoder tar vi i bruk for å få dem til å gjøre som vi vil?

Oppmerksom tilstedeværelse Barn er som store vandrende klumper av følelser. Med lite utviklet evne til å sette ord på og forstå disse følelsene trenger de vår hjelp til å sette ting i sammenheng og forstå hva som utspiller seg inni dem. Og kanskje enda viktigere: de trenger at vi er oppmerksomt tilstede og lytter etter hvilke behov som ligger bak.

Tenk om vi kunne bremse litt, avvente, tune oss inn på barnet og stille oss åpent nysgjerrig til hvilke behov de uttrykker i øyeblikket? Å sette ned tempo gjør godt for sjelen – og plutselig vil vi oppdage elskelige innsikter som vi ikke evner å se når vi skynder oss frem. Med ett vil vi kunne se barnet og barnets opplevelser med deres u-avstengte blikk – og gledes i barnslig iver. Og enda viktigere: vi vil kunne se barnets behov med et mere våkent blikk og mildere imøtekommelse. «Åh, se på han – han storkoser seg i leken nå. Lever seg så inn i det. Åh det er så viktig for utviklingen hans og han går så naturlig inn og fyller sitt eget behov for lek. Han vil nok ikke like å bli avbrutt. Det er best jeg gir ham noen minutter til å forberede seg på at vi må dra snart…»

Skammen brer seg på innsiden Hvordan er det for deg som voksen når du opplever at det i dine nærmeste relasjoner ikke blir tatt hensyn til hva du føler og trenger? Har du opplevd å bli overstyrt, ignorert og ikke fått gehør for hva du tenker og mener? Hvordan ville det føles om noe hadde hendt som gjorde at du ble skikkelig lei deg og tårene trillet og så fikk du beskjed av den du stolte på om å holde opp med den tutingen? Hva når du ga uttrykk for en tanke eller mening du hadde og alle rundt deg brast i latter? Du kjente den såre følelsen av å bli fordummet, ikke bli tatt på alvor, gjorde du ikke? Kanskje var du skikkelig sint og gråt i fortvilelse over ikke å bli hørt, med det eneste resultat at du ble fullstendig ignorert og overlatt til deg selv. Fikk beskjed om ta deg sammen? Kjente du skammen som bredde seg inni deg og satte seg fast?

Barn opplever disse tingene hver eneste dag. Barn kjenner lett på skyld og skam, føler seg ofte dumme og klossete, flaue og tilsidesatte. Bare i kraft av sin lille størrelse og uferdige ferdigheter er det allerede så mange ting i omgivelsene de ikke handterer som gjør at de føler seg underlegne. De greier ikke å uttrykke og forholde seg logisk til disse følelsene, så i stedet integrerer de dem og vender dem mot seg selv. De vet ikke at de ikke er sine følelser. Forstår ikke sine egne følelser. Kjenner ikke ordet for følelsen! Så de leter hos oss for å se hvordan vi reagerer og speiler seg i vår reaksjon. Hvorfor ser de ikke en reaksjon hos oss som samsvarer med hva de føler inni seg? «Er det noe galt med meg? Hvorfor kjenner jeg meg så liten og dum? Hvorfor forstår ikke mamma?»

Litt etter litt taper de sin uskyldige og altoppslukende tro på at de er midtpunkt i sitt eget univers og selvfølelsen brytes i biter.

Gleden jenta kjente da hun for første gang kom springende med en meitemark i hånden for å vise mor, vendtes umiddelbart til skam da moren sa: «Æsj! Vil du få vekk det ekle krypet! Gå ut med deg – ser du ikke hvordan du søler det til her?» Gråten hun kjente da hun søkte sin mors trøst stivnet i halsen da hun ble avvist med ett «Jeg har ikke tid nå, og dessuten - sa jeg ikke at du skulle rydde på rommet ditt?» … Litt etter litt lærer hun at egne behov ikke er så viktige. At egne følelser ikke passer inn i virkeligheten rundt henne. 

Små biter av selvfølelse faller til bakken. Hun mister litt av sin oppriktige tillit og entusiasme. Blir litt mindre glad i seg selv for hver gang.

Empatiens hemmeligheter Når vi evner å stanse opp, tune oss inn på barnets følelser og behov med bekreftelse og aksept, lærer og integrerer barnet en grunnleggende tillit og får trygghet til å utfolde seg og komme frem med hele seg. Barn som blir møtt med empati føler seg følt i foreldrenes sinn, og det gir en enorm opplevelse av tilfredshet og samsvar mellom opplevelse og tilbakemelding. På denne måten bekrefter vi barnets verdi, og forankrer dypt i barnet at vi aksepterer det og har rom for alle dets følelser og behov.

Å holde rom for barnets følelser og behov betyr ikke at vi oppgir å sette grenser og imøtekommer barnets minste vink. Det betyr at vi setter faste grenser med forankring å våre familieverdier – i kjærlig respekt for barnets behov, og uttrykker empati for de følelsene som oppstår når vi ikke kan fylle behovet. Samtidig betyr det også at vi ikke setter grenser og roper nei unødig, men åpner oss for å finne måter å dekke flest mulig behov på uten at det rokker ved våre verdier som foreldre.

Hva skjer inni deg når barnet ditt blir lei seg og gråter og du responderer med et: "Sssshh, ikke gråt barnet mitt"? Kjenner du trangen til å fikse? Klarer du å bare være tilstede, gi barnet rom til å uttrykke sine følelser gjennom gråten? Har du utforsket for egen del hva som skjer med deg selv og barnet når du bare stille tar imot gråten, stopper trangen til å finne strategier for å stanse den, blir oppmerksomt hos barnet ditt og sier: «Gråt bare du, barnet mitt. Du er så lei deg. La gråten komme ut. Du er trygg her. Jeg er hos deg»

Følg meg videre Øvelse gjør mester. Jeg vil gjerne invitere deg med på å øve på å anerkjenne barnets følelser og behov. Det kommer en egen artikkel der jeg vil vise deg eksempler på hvordan du kan gjøre det.

Mine neste to artikler deretter vil forfølge temaet om betydningen av anerkjennelse for barns selvfølelse og vil ta for seg:

  • Anerkjennelse av og respekt for barns grenser
  • Anerkjennelse av barns læring og opplevelser

Ga denne artikkelen noe til deg? Jeg blir glad om du kommenterer og deler slik at flere kan få del i den.