Barns selvfølelse, I: Gir du barnet anerkjennelse i dypet eller bare på overflaten?

Anerkjennelse er et av våre grunnleggende behov som mennesker. Samme hvor i verden jeg har reist, samme hvilke kulturer jeg har vært i kontakt med: Mennesker søker og lengter etter anerkjennelse! Store som små. Kvinner som menn. Vi suger næring fra denne anerkjennelsen og strekker oss etter den gjennom relasjoner, samspill, mestring og egen prestasjonBarn er ingen unntak!

Selv har jeg alltid lengtet! Etter anerkjennelse. Etter aksept. Etter beundring, ros, gjenkjennelse og uttrykk for verdsettelse av ferdigheter og prestasjon. Jeg har sugd næring av rosen og kjent smaken av skryt, komplimenter og positive tilbakemeldinger som en kilende fornemmelse av søt sjokolade i ganen. Har strukket meg etter varme stråler av ytre bekreftelse og latt meg besnære av illusjonene som fløt sakte avgårde som små rosa såpebobler og ble borte. Hvorfor stillet det ikke tørsten og fylte meg opp fra innsiden? Hvorfor hungret jeg stadig etter mer? Hvorfor nådde det ikke inn til dypet i meg og skapte varig samklang i mine innerste rom?

Indre forankring

Svaret er enkelt! Fordi prestasjonsrelatert ytre ros alene evner ikke å finne indre forankring. Det har ikke bekreftelse i egne indre opplevelser av anerkjennelse og aksept. Derfor blir det flyktige illusjoner som blir borte med stemmen som ga uttrykk for den. Uten den indre forankringen vil vi fortsette å tørste, fortsette å lengte – fortsette å strekke oss etter mer av det samme. Drevet av indre uro fra der egen-elsken skulle gi stødighet og ro.

Prøv å lukke øynene og forestill deg at du er et tre! Et stort, praktfull tre med greiner som strekker seg utover og med et rotsystem som strekker seg ut og utfolder seg like mye under bakken som det som er synlig over bakken. Du kjenner at røttene går dypt – dypt i anerkjennelse og aksept av deg selv. Dypt der nede i den svarte jorden står du omslynget i betingelsesløs elsk. Du kjenner sola som varmer og gir liv til bladene dine. Trygt strekker du dine greiner ut og fyller deg selv på langs og på tvers – folder deg ut i all din praktfullhet.

Når vinden leker i bladene dine kjenner du rislingen som en vennlig gest, smiler tilbake og gledes over øyeblikket. Men ellers står du uberørt. Tryggheten din sitter i røttene, og i den kraftige stammen som reiser seg opp av bakken sitter alle svarene dine. Derfor søker du ikke etter vinden, kjenner ikke trangen til å følge etter den eller uro for at den ikke skal blåse sine lekne pust på deg igjen. Derfor knekkes du heller ikke når vinden snur og kommer tilbake med nådeløse kast, jager gjennom grenene dine og vil utfordre deg med sine mektige krefter.

Kanskje kjenner du frykten. Kanskje føler du sorgen. Kanskje gråter du. Men du holder disse følelsene med varsom aksept og søker likevel tryggheten inni deg – kjenner at røttene står uberørt av vindens herjinger. Du favner deg selv med dyp, indre aksept idet du anerkjenner livet, vinden, deg selv og menneskene rundt deg for hva de er.  Du sammenlikner deg ikke med noen. Fordømmer ingen. Du er på plass i deg selv og finner roen i egen verdi, samtidig som du hviler trygt i tilhørigheten med de som står rundt deg.

Hvilken rotpleie utøver vi som foreldre?

Når vi skryter av barn og sier at de er flinke, når vi roser dem for atferd og prestasjoner og belønner dem for innsats og resultater er vi velmenende vind som leker i bladene deres, men vi trenger ikke inn til margen der næringen behøves. Når vi roper og skriker til dem, ignorerer og overser dem og truer med straff og konsekvenser, er vi stormen som raser over hodene på dem – og napper ubevisst med oss noen elskelige blader for hver gang.

Vår oppgave som foreldre er å være dyp, svart jord som slutter om dem, elsker dem opp og gir næring og som står ufravikelig i vår kjærlighet. I denne kjærligheten får røttene alt de trenger til å vokse og bre seg utover i dyp aksept og tillit til egen verdi. I denne tryggheten får barnet mot til å fylle sin plass, strekke seg lekent mot solen og bli sin egen beste versjon. Når næring og anerkjennelse blir gitt i dypet vil de vokse til å stå stødig i sin egen kraft og elske seg selv fra innsiden gjennom medgang og motgang – og utstråle omsorg og medfølelse for fellesskapet så vel som for seg selv.

Anerkjenner du deg selv?

Jeg tror at de fleste av oss ikke har opplevd å vokse opp på en slik måte. De fleste av oss har ikke sugd næring virkelig fra dypet i oss selv, der spiren til egen elsk og ubetinget aksept må slå rot skal den folde seg ut i hele sin prakt. De fleste av oss har ikke blitt anerkjent fra innsiden, og derfor lærte vi aldri helt å holde oss selv med betingelsesløs elsk og empati og å se våre menneskelige behov som praktfulle uttrykk for egen sårbarhet, autentisitet og kraft. De fleste av oss har lært oss å strekke oss etter vinden når den leker, lengte etter ytre bekreftelse på vår verdi – og så skjule oss i skammen og tilbakeholdelsen når vinden stilnet av. Her ligger kilden også til hva vi må endre på skal vi få til en endring av dette mønsteret for våre egne barn.

I tidligere bloggartikler har jeg skrevet om hvor viktig det er at vi holder oss selv med elsk og empati for at vi også skal kunne holde andre med elsk og empati. Når vi som foreldre er villige til å ta fatt på vår egen indre jobb åpner vi oss for å uttrykke vår kjærlighet mer betingelsesløst til våre barn - vi stiller oss åpen for å anerkjenne dem i dypet.

Men hva betyr det egentlig i praksis å anerkjenne barna våre i dypet? Jeg vil dele det inn i 3, og skrive en serie av blogger som skal omhandle nettopp det. Følg med for mer om følgende:

  • Anerkjennelse av barns følelser og behov
  • Anerkjennelse av og respekt for barns grenser
  • Anerkjennelse av barns læring og opplevelser

Ga denne artikkelen noe til deg så setter jeg stor pris på at du deler og kommenterer slik at flere kan få del i det.