Slik gir «oppdragelse» grobunn for samfunnets sosiale problemer

Jeg er ikke en tilhenger av såkalt «fri oppdragelse». Jeg er ikke for autoritær oppdragelse heller. Sannheten er at jeg er ikke for oppdragelse som holdning og begrep i det store og hele og skulle gjerne sett det tatt ut av både vår bevissthet så vel som vokabular. Jeg tror på kjærlighet og empati i møte med barn, og som selve drivkraften for en sunn emosjonell, sosial og intellektuell utvikling. Barn skal ikke dras opp. De skal elskes opp med kjærlighet, nærhet og respekt og på en måte som ivaretar deres unike uttrykk og integritet!

Det er min overbevisning at det meste vi ser av sosiale samfunnsproblemer i dag har sitt utspring i nedarvede tankemønster og holdninger etablert gjennom generasjoner av utøvd «oppdragelse», og som kommer til uttrykk i det daglige samspillet mellom voksne og barn.  Mobbing, rusmisbruk, høye skilsmissetall, psykososiale problemer, oppløste familier, omsorgssvikt, konflikter, vold… You name it! Jeg tror at det meste sporer tilbake til barndommens krenkelser, til sviktende omfavnelse av barns emosjonelle uttrykksmåte, utvikling og behov – og til samfunnets manglende evne og vilje til å integrere ny innsikt, kunnskap og forståelse i form av målrettet innsats der hvor det hele har sitt utspring. Jeg tror at hadde vi fått til en omgripende endring i måten vi elsker opp våre barn ville vi mangedoblet sjansene for å skape et friskt samfunn som er godt å leve i for liten og stor.

Rettferdiggjør vi emosjonell krenkelse av barn?
Oppdragelse som begrep rommer ikke noen av de kvalitetene det innebærer å nøre et barn i ubetinget kjærlighet til å utvikle seg til sin beste versjon av seg selv og favne seg selv og verden med empati, medfølelse, ansvarlighet og elsk. Det har sitt utspring i en tid da foreldrerollen var streng og autoritær, og barn skulle oppdras til folk, til lydighet og medgjørlighet og til å lære seg «folkeskikk». De emosjonelle behovene ble viet liten eller ingen interesse. Selv om mye heldigvis har forandret seg siden den gang, har dette begrepet noen vedheng som fortsatt sitter sterkt i vår underbevissthet og som i stor grad synes å styre oss i oppfatningen av vår rolle som foreldre og voksenpersoner. Min påstand er at så lenge vi fortsetter å betrakte foreldrerollen som en oppdragerrolle, holder vi indirekte liv i gamle holdninger om at barns emosjonelle behov er av underordnet betydning og åpner dermed for emosjonell krenkelse av barn. La meg gi noen eksempler på noen utsagn som vitner om at denne oppfatningen fortsatt er levende i dagens samfunn:

  • «Han burde lære å oppføre seg!»
  • «Hun har jo ingen oppdragelse på den ungen!»
  • «Nå får du lære å oppføre deg som folk!»
  • «Hold opp med den skrikingen og oppfør deg skikkelig!»
  • «Du skal høre etter når jeg snakker til deg!»
  • «Den ungen er helt umulig! Han trenger at noen setter han på plass»
  • «Hvis du ikke holder opp med den skrikingen får du gå på rommet ditt for nå gidder jeg ikke høre på deg lenger!»

Hvorfor representerer utsagn som dette et problem? Jo, fordi de reflekterer holdninger som plasserer barn i en annenrangs kategori i forhold til oss voksne, og der deres følelsesmessige uttrykk ofte jamføres med dårlig oppførsel, trass og atferdsproblemer.  Vi glemmer at de er under sterk utvikling og at impulskontrollen tar flere år og en god porsjon empati for å komme på plass. Vi glemmer at de ikke har vårt voksne ordforråd og derfor i stor grad er avhengig av vår evne og vilje til å tolke det de kommuniserer til oss gjennom atferd og følelsesutbrudd med forståelse og empati. Vi glemmer at deres store følelser kan virke både skremmende og forvirrende på dem, og at de avhenger av å speile seg i vår reaksjon for å plassere og bli trygg i egne følelser og danne sin egen identitet og verdi.

Vi glemmer at mens vi styrer etter voksne planer og forventninger er et av barns største fortrinn nettopp deres evne til å leve seg inn i øyeblikket og spontanitetens lekende og befriende kraft. Vi overveldes av alt vi skal rekke på en dag og glemmer at deres følelser og behov er like viktige som våre, og at det er en relasjon vi holder på å bygge og som brister litt hver gang vi overkjører dem, kjefter på dem og kjøper oss fri fra eget ubehag i møte med følelsene deres med avledning, belønning, straff og konsekvenser.

Ja til respektfull grensesetting forankret i bevisste verdier
Vi er opptatt av vår vellykkethet som foreldre og tar gjerne på oss en streng maske for å vise andre at vi duger og vet å sette tydelige grenser. Så glemmer vi at vi gjennom dette begrenser våre barns utfoldelse og medfødte behov for selvbestemmelse og aktiv læring gjennom prøving og feiling – og i stedet for å møte følelsene vi da vekker i dem med medfølelse og empati, skyfler vi dem unna og rettferdiggjør vår rett som voksne til å utøve vår makt over dem.

Jeg vet at jeg, når jeg sier dette, lett kan feiltolkes som at jeg mener vi ikke skal sette grenser for barna våre og la dem fritt gjøre hva de vil. Det mener jeg ikke. Vi skal og sette grenser for barna våre og være den naturlige lederen i relasjonen med dem, men det er mulig å gjøre dette med vennlighet og respekt og samtidig stå fast på grensen og møte følelsene og reaksjonene deres med empati. Samtidig fordrer det at vi har et avklart forhold til de verdiene som danner grunnlag for de grensene vi setter og ikke sier nei unødig bare fordi vi kan. På et dypere nivå handler det om å være bevisst når vi begrenser dem og erkjenne deres udekkede behov og holde et respektfullt rom for følelsene som vokser i dem. Vi kan ikke møte alle behov, men vi kan uttrykke vår oppriktige medfølelse med dem når vi blir nødt til å ta grep som begrenser dem og vekker følelser i dem – og på denne måten la dem forstå at deres behov er viktige for oss på lik linje med våre egne, og at de har en selvfølgelig rett på egen vilje og integritet.

Atferd er et speil på hvordan det står til med relasjonen
Ingen barn er født trassige og umedgjørlige. Likeledes kommer de ikke med en skjult agenda, evne til bevisst manipulasjon eller intensjon om å gjøre livet vanskelig for oss. Tvert imot, barn er født med ønske om og et dypt behov for nærhet, samarbeid og bidrag. Deres kapasitet for utvikling av medfølelse og empati er nærmest grenseløs, og deres viktigste motivasjon for samspill og medgjørlighet ligger i relasjonen. Derfor er det på relasjonen vi må rette fokus og gi næring. Barns atferd er et speilbilde på hvordan det står til med relasjonen og såkalt vanskelig atferd er et uttrykk for at noe i relasjonen er blitt skadelidende og at det er noen dype behov som ikke har blitt møtt. Dette er kommunikasjon, og ville i et voksent parforhold bli betraktet som et relasjonsproblem. Fordi det er barn vi står overfor er det imidlertid nærliggende for oss å betrakte det som atferdsproblem og vi begynner å se etter løsninger som skal føre til en endring i barnets atferd, gjerne gjennom innføring av belønninger eller straff og konsekvenser i en eller annen form.

Vi overser at det er vi som voksne som står ansvarlig for relasjonen og følgelig må se til oss selv for å finne ut hvordan endringen må forløpe. Vi overser at ubehaget vi opplever i møtet med slik utfordrende atferd har sine røtter i oss selv og gjerne sporer helt tilbake til hvordan vi selv ble møtt som barn. Uten denne bevisstheten er det nærliggende at vi overfører egen foreldrearv til våre egne barn, og gjenskaper de emosjonelle sårene som vi selv bærer med oss.

Empati oppstår ikke – den må utvikles gjennom erfaring
Empati integreres og læres på dypt nivå gjennom erfaringen av å bli møtt med empati. Barn som blir møtt med empati, som får hensiktsmessig og empatisk respons på sitt emosjonelle uttrykk og som opplever ubetinget foreldrekjærlighet, vil utvikle seg til å bli empatiske individer med følsomhet for hvordan egne ord og handlinger påvirker andre. Når feiltrinn blir møtt med forståelse og kjærlig ledelse fremfor straff, og de lærer at de er elsket for sin menneskelighet og at ingen krever at de skal være perfekte, så vokser deres indre motivasjon for å bidra positivt i egne og andres liv. Når de erfarer at relasjonen er trygg og levende og får daglig næring, vil de intuitivt søke å være i god relasjon til andre. Ved at grenser settes med empati og uten bruk av straff og konsekvenser, og de erfarer at egne følelser og behov blir tatt på alvor, lærer de også å håndtere andres følelser og behov med respekt. Når de guides med kjærlighet til å utvikle verktøy for å uttrykke egne følelser og behov på en god måte, og ser at foreldrene tar ansvar for egne følelser og behov, vil de lære å gjøre det samme og gå verden i møte med innsikt og evne til selv-regulering og refleksjon og bidra positivt i samfunnet. De vil stå sterkt rustet til å skape sunne, voksne relasjoner og sette gode grenser for seg selv.

Mangel på menneskelig nærhet og empati avler et samfunn i ubalanse
Barn som derimot blir straffet når de gjør feil, blir avvist på følelser og som opplever at egne behov lettvint blir feid til side, vil lære at det er betingelser på kjærligheten og at deres egen verdi er begrenset og måles i oppførsel og prestasjon. De vil få dårligere forutsetninger for å utvikle og ta i bruk gode verktøy i møte med seg selv og andre, og en svekket evne til selvregulering. Barn som blir møtt med belønning, straff og konsekvenser som respons på egen atferd og emosjonelle uttrykk, lærer å vurdere egne handlinger utfra utsikten til å bli straffet eller belønnet og ikke utfra en indre erkjennelse og motivasjon for hvordan egne ord og handlinger påvirker andre. Fravær av empati og nærhet i relasjonen gjør at deres egen evne til empati og nærhet svekkes, og de vil kunne stå upåvirket i møte med andres smerte. Barn hvis følelser blir enten hånet, straffet eller ignorert, lærer seg å undertrykke egne følelser og plassere ansvaret hos andre. Som de opplever å få egen verdi og integritet tråkket på, vil de søke å bekrefte seg selv gjennom å tråkke på andre og overføre sin egen smerte på andre, og vi får mobbing som et opplagt resultat. Når de går ut i voksenlivet står de dårlig rustet til å skape sunne, gode relasjoner og har økt sannsynlighet for å gå inn i statistikken over oppløste hjem, rusmisbruk, psykiske lidelser og vold. 

Barn som mobber trenger foreldre som tør gå i dypet av relasjonen
Et barn som mobber roper om hjelp. Her må foreldrene være villige til å gå i seg selv og se hva som er de dypere årsakssammenhengene. Det nytter ikke med trusler om straff og konsekvenser. Det nytter ikke med kampanjer mot mobbing dersom ikke foreldre vil ta sitt ansvar og sette relasjonen i sentrum for samspillet med deres barn, og ta det fulle og hele ansvaret for at relasjonen har kommet skjevt ut og for reparasjon og healing der det har blitt store, emosjonelle sår. Først når vi evner å omfavne alle oppelskingens elementer og få til en omgripende og reell endring i måten vi møter vår barn, kan vi håpe å se en slutt på mobbingen og finne en varig vei til et samfunn der empati, nærhet og ansvarlighet blir ledende for samspillet oss mennesker imellom.

Eller som Marianne Williamson sier det:

«There is no single effort more radical in its potential for saving the world than a transformation in the way we raise our children”.