Hvem vil være lydig, mamma?

Jeg vil være elsket. Akseptert. Avholdt. Ønsket og omfavnet med hele min menneskelighet og ufullkomne prakt. Med alle lengsler og følelser og behov. Jeg vil vite med usvikelig visshet at jeg har min plass og at jeg hører til! Jeg vil gjøre mine valg, spre mine farger og danse min egen dans. Synge, gråte, le! Blåse en lang marsj i janteloven og egnes og andres vurderinger av meg og hvile trygt i min egen verdi. Vinne meg selv, igjen og igjen. Vinne meg selv, når frykten i meg brister og et større mot vokser frem og jeg kan sprenge nye grenser. Når jeg utfordrer min egen komfortsone og følger stier av modige valg. Strekker meg mot stjernene og tror på drømmene mine. Ler kjærlig mot min egen skygge og gjør regndråper om til gull på veien. Når gråten rister i meg og jeg kjenner sårbarheten vibrere og jeg ekte og modig evner å holde egne tanker, følelser og behov trygt og fullt og helt i meg selv. Vite at de er mine. Til å elske og favne, med godhet, kraft og empati.

Og også de gangene jeg er lydig… Elske meg selv gjennom lydigheten inntil jeg står sterk nok til å la den fare. Trosse den. Strekke meg mot drømmen på nytt. Være modig.

Når er det du er lydig?
Ja, for du vet vel, at det er det du er, når du lytter til begrensningene i deg selv, vet du ikke? Til «sannhetene». De som vil holde deg nede og lenke deg fast i de strategiene som ble etablert og integrert dypt, dypt inni deg, den gangen da du enda var liten og disse strategiene var de som holdt deg trygg og kom deg til hjelp. Til hjelp mot hva da, tenker du kanskje? Til hjelp mot frykten i deg, som ville fortelle deg at du ikke var elsket. Til skammen og usikkerheten og spøkelsene som fikk feste i underbevisstheten, og som stilte følelsene dine og verdigheten din i tvil. Til den forvirrede stemmen inni deg, til lengselen din og savnet ditt og ønsket om å være nær, fri, glad. De hjalp deg å utholde lengselen etter å hvile i ubrutt elsk. Den elsken som kom så nær deg med sine løfter, men som i neste nu ble borte for deg. Borte. I hva da? I alle de øyeblikkene da kjærligheten ble begrenset og nærheten smuldret bort og lot deg stå naken og sårbar tilbake. Og lengte.

Da begynte «sannhetene» å vokse i deg. Og du kunne hvile i dem. Akseptere dem. Falle på plass i dem. For sånn måtte det jo være for deg, ikke sant?: De bryr seg ikke like mye om deg som de andre. Du blir ikke tatt på alvor. Det er ingen som virkelig elsker deg. Du er helt alene. Du må klare deg selv. Du skal ikke føle sånn. Du må ikke vise tårene dine. Det er ikke så farlig med dine behov. Du kan ikke fortelle noen hva du trenger, for ingen vil forstå uansett. Du må ikke synes så godt – det er best å holde seg litt liten, ikke drømme for stort. Du må gjøre som de forventer. Du må prøve å få dem til å like deg. Du må være sterk…

Å ja, jeg har vært der. Vandret i de sporene. Kavet rundt i det dypet som oppstod da selvfølelsen slo sprekker og gjorde det vanskelig å elske meg selv. Lyttet til de samme stemmene…

Det er disse stemmene som vil ha oss til å være lydige. Mot «sannhetene» vi bærer med oss. Som vil passe på egoet vårt og holde oss trygge. Som holdt oss trygge da vi var små.

Mitt første dikt skrev jeg da jeg var cirka 8-9 år. Dette ene verset stod med ett klokkeklart i min bevisste hukommelse, og jeg kunne ikke la være å bli slått av det dype, triste og ubevisste budskapet det forteller. Et budskap jeg er overbevist om at majoriteten av barn bærer på en variant av i sitt indre, enten det er dagens barn eller barn fra tidligere generasjoner:

«Jeg vil gjerne være lydig
får det ofte ikke til
Jeg prøver alt jeg makter,
men blir nok aldri snill…»

Hva er feil med et lydig barn?
Spørsmålet er: Var det lydig jeg ville være? Nei, jeg ville ikke det. Jeg ville være elsket. Ville kjenne med usvikelig visshet at jeg var elsket – til denne vissheten la seg som et mykt slør om sjelen og kjærtegnet meg i essensen av meg selv. Så hva er feil med et barn som ønsker å være lydig? Absolutt ingenting er feil med barnet. Men dette er ikke et dikt skrevet av et barn som har lyst til å være lydig. Dette verset er skrevet av et barn som lengter etter å være elsket, og som har integrert en «sannhet» om at hun ikke er verdig av ubetinget kjærlighet, og som forsøker å kjøpe seg det hun ønsker aller mest gjennom å «please», levere, gjøre godt. Få dem til å like henne.

Forestill deg nå alle foreldrene som ville betrakte dette lille verset av en pike på 9 år, og tenke at «det var da søtt av vesle jenta vår. Du verden, så flink som hun er til å skrive. Og det var da så fine tanker hun har fått ned på papiret…» Et riktig gildt barn.

Det ironiske med dette er at jeg var et elsket barn. Jeg var et barn som vokste opp i et trygt hjem, med foreldre som elsket og holdt av både hverandre og oss ungene, og ofret seg uselvisk for at vi skulle ha det godt. Som aldri la hånd på meg og ønsket kun det beste for meg og var stolt av meg. Hvis hjerter bristet i ømhet og kjærlighet og alle de bekymringer som hører foreldrerollen til. Som sang godnattsang og satte grenser og «oppdro» meg med den absolutte foreldrekjærlighet. Som var et produkt av sin egen tid og sin egen oppdragelse og historie, og som favnet foreldrerollen med det beste av seg selv og de verktøyene de til enhver tid hadde tilgjengelig. Slik som de aller fleste andre foreldre, både datidens og nåtidens.

Hva får et elsket barn til å lengte etter kjærlighet?
Som barn er vi helt avhengige av å kunne speile oss i våre foreldres og omsorgspersoners respons på egne følelser. Når den responsen vi møter er i samsvar med de følelsene vi opplever inni oss, utvikler vi trygghet i møte med egne følelser og lærer oss å gå inn og ut av følelsene uten besvær – trygt hvilende i at de er en naturlig og ufarlig del av livet. Når vi føler oss sett i dypet av oss selv og kan hvile i ubrutt elsk og empati, vokser identiteten i oss frem og vi kan elske oss selv gjennom seier og nederlag. Når vi erfarer kjærligheten som en urokkelig, kontinuerlig og ufravikelig kraft vil denne kraften etter hvert slå rot dypt inni oss og sette oss i kontakt med selve essensen i oss selv – fra hvor det er umulig å ikke hvile i og elske oss selv.

Når responsen vi mottar som små barn derimot ikke er i samsvar med det vi føler inni oss, mister vi retning og blir stående og gynge på utrygg grunn. Når naken gråt blir møtt med et oppgitt skuldertrekk og sinne blir enten ignorert eller reflektert tilbake til oss som skam og irettesettelse, kanskje en «betimelig» time-out, integrerer vi på et dypt nivå at det er noe i oss som ikke er elskelig og inni oss er det små biter av elsk som går i stykker. På et dypt nivå er dette traumer som setter oss i forbindelse med følelsen av å befinne oss i livsfare. I hjernen vår opprettes koblinger som, ved gjentakende opplevelser av tilsvarende situasjoner, danner varige sport integrert dypt i vår underbevissthet. Gradvis lærer vi oss å akseptere at det er betingelser på kjærligheten og vi utvikler strategier som gjør det mulig for oss å leve videre. Dette er sannhetene våre. Under disse sannhetene vokser lengselen frem. Etter å bli elsket og favnet i dypet av oss selv.

Vi handler i god tro
Som foreldre handler vi i som regel i god tro og tar i bruk de verktøy vi har tilgjengelig, gjerne inspirert av ekspertråd om hvordan ulik type atferd best kan imøtekommes. Vi står ovenfor den vanskeligste jobben vi noen gang kan ha, og de fleste av oss kjenner et behov for å få flyt i hverdagen. Fordi vi ikke et øyeblikk selv setter vår egen kjærlighet til barnet vårt i tvil, oppfatter vi ikke konsekvenser, straff og belønning som begrensninger på denne kjærligheten, men kun som midler for å vise våre barn at det er atferd som er ønskelig og akseptabel – og det er atferd som ikke er det. Med dette utgangspunktet streber vi etter å oppmuntre barnet til å velge det riktige – for oss og for seg selv. Ofte ser vi jo også kortsiktige, ønskede resultater og blir følgelig oppmuntret til å fortsette i samme lei.

For barnet derimot, som ikke har kontroll hverken over våre intensjoner eller omfanget av de tiltakene vi setter i verk, vil det oppleves som at vi setter begrensninger på vår kjærlighet og budskapet de tar med seg er at de er elsket så lenge de føler og oppfører seg slik vi helst vil. I motsatt fall holdes kjærligheten tilbake og barnet setter sin egen verdi i tvil. Ofte ser vi dette uttrykt som behov for å please, prestere, gjøre, fortjene…

Ett eksempel for å levendegjøre hvordan dette kan forløpe i praksis:
To-åringen har hatt en lang dag i barnehagen. I møtet med mamma kommer følelsene strømmende. I det siste har det blitt mange NEI, ettersom både hans utforskertrang og behov for selvbestemmelse og innflytelse har vokst til et nytt nivå i tråd med hans kroppslige og fysiologiske utvikling. Det har vært forvirrende å måtte sove på eget rom, og mamma har vært så sliten og stresset i det siste. Han savner den gode, trygge opplevelsen av å være nær. Av å hvile i øynene til mamma når de glitrer og får han til å le. Når han denne ettermiddagen ikke får lov til å putte fingrene oppi syltetøyskåla velter alle disse følelsene frem og kommer opp til overflaten. Et voldsomt «trassutbrudd» setter i gang. Mamma, som er overveldet av alle utfordringene og som ikke helt kjenner igjen sin snille, fornøyde gutt om dagen, ender med å skyfle han inn på rommet – inntil han har roet seg, som hun sier.

Han hyler. «Hva er dette for noe? Hvorfor sender hun meg vekk når jeg er så opprørt og lei meg? Hvorfor trøster hun meg ikke? Jeg vil være nær» Idet døren går igjen blir han vettskremt. Avstengningen fra mamma kjennes så truende. Han vet ikke når hun kommer tilbake. Har ingen anelse av hvor lenge han skal være her alene. Når mamma endelig åpner døren igjen har han sluttet å gråte. Han vet ikke at bare ett minutt har passert. Visste heller ikke at det skulle vare bare så kort. Han har akkurat gjennomlevd ett traume og hikster forvirret på mammas fang.

Relasjonen er forankringen der selvfølelsen slår rot og harmonien i samspillet vokser frem
I eksempelet var relasjonen allerede kommet skjevt ut. Gutten hadde mange lag av oppdemmede følelser som trengte å få utløp, og relasjonen trengte ny bekreftelse og reparasjon. Behovet for anerkjennelse, aksept og empati ble i stedet møtt med straff. Tilliten slo brister og fordi avstengning fra nærhet og relasjon er ensbetydende med livsfare for et lite barn, vil gutten veldig fort lære å justere sin atferd for å slippe å oppleve det samme igjen. Han blir «rolig», fordi han lærer at da blir døren åpnet opp igjen og han får komme tilbake til kjærligheten, nærheten og tryggheten. Et kortsiktig, ønsket resultat er dermed oppnådd. Når lignende episoder derimot gjen-inntreffer, vil gutten etterhvert herdes innvendig, følelsene stenges av og tiltaket har ikke lenger den «ønskede effekten» på atferden hans. Alternativt vil denne straffemetoden skremme han såpass mye at han med nokså umiddelbar effekt vil slutte med denne type atferd og hans vilje er i ferd med å brytes ned, sammen med selvfølelsen. I begge tilfeller tar relasjonen stor skade.

Det ironiske er, at det i første omgang er sprekker i relasjonen som fremprovoserer den atferden vi gjerne ønsker å begrense. Når vi så innfører straff og konsekvenser for denne typen atferd, så vil vi kunne oppnå noen ønskede umiddelbare resultater. Men det vi lett overser er, at det er ikke frykten for konsekvensene som får barnet til å endre atferd – det er frykten for å miste relasjonen og bli stengt ute fra nærheten som forårsaker endringen. Relasjonen, som allerede led, lider nå enda mer fordi barnets tillit til forelderens kjærlighet brytes ned. Over tid og med gjentakelse av dette mønsteret svekkes relasjonen ytterligere. Dermed blir effekten av konsekvensene gradvis borte, fordi barnets viktigste motivasjon ligger i nettopp relasjonen. Når denne svekkes, svekkes også barnets motivasjon til samspill og til villig å la seg lede av foreldrene.

Empati er som gjødsel for selvfølelsen og fred
Det er ingenting som empati som kan forløse vanskelige følelser og åpne for trygghet og nærhet i relasjonen. Når vi evner å møte barn med empati, anerkjenne hva de føler og trenger, kan de hvile i vår kjærlighet og føle seg trygg. I hjernen vokser de sentrene som fremmer selvregulering og indre trygghet og ro. Empati – dyp, tilstedeværende empati – gir barn en opplevelse av å være følt i foreldrenes og omsorgspersonenes sinn. De kjenner vår kjærlighet i dypet av seg selv, og deres egen selvfølelse får næring og slår rot. Disse barna går ut i livet med trygghet og fred, fri fra sannheter som vil tvinge dem til å være lydige mot begrensingene i seg selv.

Ett eksempel på dyp, tilstedeværende empati helt til slutt:
4-åringen kommer inn og vil ha juice. Det er ikke mer juice sier mamma, hvorpå 4-åringen brister i gråt som eskalerer. «Nei, men kjære vene,» tenker mamma, «det er da bare juice». Men hun skjønner at det er noe dypere under, derfor sier hun ikke det. I stedet sier hun «Du hadde virkelig veldig lyst på juice og nå er du lei deg for at det ikke er mer?» 4-åringen svarer: «Jeg vil ha sånn juice som bestemor lagde til meg!». Bestemor har akkurat reist hjem denne samme morgenen, og mamma skjønner sammenhengen med ett: «Aahh, bestemor lagde juice til deg og dere hadde det så fint sammen – og nå savner du bestemor og skulle ønsket at hun var her?» 4-åringen nikker med bevrende lepper og frem veller den såre gråten forløst av mammas empati. Og da forløses også følelsen. På et øyeblikk er det over og han springer glad og fornøyd ut og leker igjen. DET er empatiens kraft – magien i å bli virkelig sett!