Oppdrar du feilt barn?

Selv om du aldri ville kunne ta feil av og forveksle ditt eget barn med et annet, er det kanskje likevel slik at du går inn og ut av øyeblikk der du egentlig holder på å oppdra et «annet» barn enn ditt eget?

Det skjer stadig vekk for meg, når mine egne tanker løper foran meg og drar meg bort fra her og nå, fra det som trenger min oppmerksomhet akkurat i øyeblikket.  Når vi møter barna våre med en agenda mister vi muligheten til å se magien i øyeblikket, og til å omfavne vårt barns unike uttrykk. Ofte vet vi ikke engang at vi har en agenda, og blir kanskje først var det i ettertid, når øyeblikket allerede er over og magien er forsvunnet. Disse agendaene kommer lett i veien for det vi egentlig vil med hele foreldrerollen: Å elske vårt eget barn betingelsesløst – og gi han eller henne opplevelsen av det. Hvert eneste øyeblikk. For akkurat den han eller hun er.

Og nå lurer du kanskje på hva jeg mener med en agenda?
 

Vi er i opplevelsen av våre egne tanker

Har du lagt merke til at nøyaktig den samme atferden som trigger deg den ene dagen kan la deg stå uanfektet den neste?

Følelsene våre er til enhver tid en refleksjon av det vi tenker. Tankene lar seg ikke kontrollere – vi kan ikke stoppe dem fra å komme. Og fordi følelsene ofte skifter før vi i det hele tatt vet bevisst hva vi har tenkt, er det lett å oppleve det som at det er det som skjer der ute som avgjør hva vi føler.

Dette er ikke minst sant når vi som foreldre står i møte med våre barn.  Barn trykker på alle knappene våre, og noen ganger er det som om hele følelsesregisteret vekkes til live i oss uten at vi i det hele tatt rekker å registrere hva som skjer. Da virker det logisk at det er barnets atferd som trigger følelsene i oss, gjør det ikke? I neste nu er vi i gang med å gruble på hvordan vi skal gå frem for å få til en endring av barnets atferd og tror at vi da vil føle det bedre. Vi er i gang med å lage en agenda.

Men det er først når vi vender oppmerksomheten innover i oss selv at vi kan oppdage hva som egentlig vekker følelsene i oss. Det er her nøkkelen ligger til å finne roen i oss selv.
 

Det ideelle barnet

Som mamma vil du så gjerne kjenne at du får det til. At du handterer rollen din. At barna dine oppfører og utvikler seg bra og at de får til ting. Det ligger så nær på hjertet ditt, ikke sant

Tar du deg selv noen ganger i å tenke tanker om barnet ditt som går i retning av «åh, hvorfor kan hun ikke være mer…»? « hvorfor gjør han ikke bare som jeg sier»? «Jeg skulle ønske hun…» osv. De aller fleste av oss går inn i foreldrerollen med mer eller mindre bevisste holdninger, forventninger og sannheter omkring vår egen og barnets rolle. Kanskje har vi håp og drømmer for barnet. Og kanskje har vi andres blikk på oss, med alle tankene det lett vekker om deres forventninger til oss??

I disse øyeblikkene, mens tankene på alt det du ønsker hadde vært på en annen måte eller drømmene om hvordan det skal bli eller burde være strømmer gjennom hodet ditt, er det vanskelig å se, virkelig se, og være til stede med barnet ditt og møte han eller henne med sine behov akkurat nå.  I slike øyeblikk har vi lett for å velge en reaksjonsmåte som responderer til våre egne følelser over våre egne uinnfridde forventninger, i stedet for å respondere til barnet vårt og være med dem her og nå.  
 

Det er ikke første gang

Andre ganger står vi midt i opplevelsen av hele historien vi har med barnet vårt frem til nå. Situasjoner som gjentar seg og som vi ikke helt har funnet en optimal løsning på. Kanskje er det langt over leggetid og barnet ditt vil ikke finne roen og sovne. Kanskje er klokken allerede begynt å bli mange og du ser konturene av den etterlengtede egentiden som skrumper inn ettersom det nærmer seg tiden da du selv trenger å sove. Det er ikke første gang det skjer, og i tankene husker du så altfor godt alle de andre gangene det har skjedd før. Du er trett og kjenner at du orker ikke mer.

Og kanskje er det morgen og dere skal av sted. Barnet ditt vil ikke komme og slår seg vrang for en liten bagatell. Oppgitt kikker du kanskje på klokken og kjenner hvordan dette begynner å ligne på noe du har vært gjennom utallige ganger før. Det har begynt å forme seg en historie mellom deg og barnet ditt. Ufrivillig blir du blindet av denne historien, mens følelsene vokser i deg og tar deg bort fra den indre roen som ville gjort deg i stand til å takle situasjonen slik du egentlig vil. Det barnet du ser foran deg er ikke det egentlige barnet ditt, men sluttsummen av alle tankene om både denne situasjonen og alle tidligere, lignende situasjoner, som farer gjennom hodet ditt. Så er det denne sluttsummen du reagerer mot og som kanskje får deg til å heve stemmen og gå inn i emosjonell motstand mot barnet ditt.

I slike øyeblikk, når vi reagerer i egne følelser, mister vi litt kontakten med kjærligheten i og til oss selv. Men det gode er at vi alltid kan komme tilbake til den. 
 

Det egentlige barnet ditt

Bak alle tankene om hvem og hva barnet ditt er eller skulle være, og bak alle tankene om hvem og hvordan du som mor skulle eller burde være, har kjærligheten sitt utspring. Når tankesurret legger seg og du slipper taket i alle forestillingene om at du eller barnet ditt må være noe annet enn det dere er akkurat nå, får du tilgang til roen i deg selv. Bak tankesurret er du i kontakt med noe som er større enn deg selv, og fra dette stedet kan du romme både barnet og deg selv i betingelsesløs, ubrutt elsk. Fra dette stedet har du alt du trenger og kan gi slipp på enhver agenda. Du kan gå i møte med og elske opp barnet ditt i frihet.  Du kan se barnet ditt for den han egentlig er, og i full tillit kan du gi henne frihet til å vokse opp i sin egen, fullkomne essens.

Det betyr ikke at livet blir rosenrødt og alle konfliktfylte situasjoner hører fortiden til. Men når vi vet at vi har tilgang til og kan komme tilbake til denne roen i oss selv, kan vi også ha tillit til at svarene vi trenger finnes inni oss. Fra det stedet står vi støtt og kan gi barna våre den tryggheten de behøver for også å stå støtt i seg selv.

Foreldrerollen er en indre jobb!