Barns selvfølelse, III: Anerkjennelse av og respekt for barns grenser

Anerkjennelse av og respekt for barns grenser er avgjørende for å bygge barns selvfølelse fra innsiden. Vår selvfølelse er i stor grad et produkt av hvordan vi holder og gir rom for oss selv, våre følelser, grenser og behov. Hvor trygt står vi i oss selv? Hvor godt kjenner og respekterer vi egne grenser? Hvor trygt står vi i egne grenser i møte med andre mennesker og press utenfra? Alt dette er fint sammenvevet og i gjensidig avhengighet med i hvor stor grad vi hviler i egen selvfølelse. Grunnlaget legger vi som foreldre, gjennom vårt daglige samspill med våre barn. Dette arbeidet starter den dagen barnet er født.

Hva med dine egne grenser?

Hva er så egentlig grenser i denne sammenhengen? Hvordan etablerer og opprettholder vi våre personlige grenser? Hvordan kjennes grenser ut for deg? Klarer du å definere dine egne grenser på et kroppslig, sanselig nivå? Hvilken uttrykksform tar de? Hvilke bilder får du opp? Er de faste, ugjennomtrengelige – som størknet betong? Eller er de flytende, utsvevende, væskelignende? Gir de etter for press, eller defineres de med større tydelighet nettopp når press oppstår? Hvordan oppstod de? Hvordan gir du uttrykk til dem?

For egen del kjenner jeg at mine grenser inntar alle disse formene. Noen ganger er de tydelige, faste, ugjennomtrengelige. Andre ganger kjenner jeg dem som en utflytende, udefinert væskesubstans – som flytende betong – der jeg er mottakelig for påtrykk og gir etter…  Gir etter for hva? For frykten inni meg, for redselen for å bli ignorert, avvist og forlatt dersom jeg holder fast. Kjenner jeg faller innover i de øyeblikkene – inn i hullene i egen selvfølelse. Inn i ekkoet fra fortiden – inn i barndommens sårbarhet! Samtidig faller jeg også ut av egen integritet! Jeg kjenner at dette er også de gangene der jeg ikke evner å se meg selv som elskelig – som verdig til kjærlighet og tilhørighet i kraft av meg selv.

Når jeg derimot evner å omgi meg selv med kjærlighet og aksept, når jeg holder mine verdier klart fremfor meg, er det som om grensene mine trer frem med større tydelighet. Trygt forankret i egen sårbarhet får integriteten en friskere farge, og grensene blir fastere og mer leken i formen ettersom jeg kan betrakte dem i større grad av nysgjerrighet og gi slipp på frykt og skam.

Gir dette gjenklang for deg? Kjenner du et sted inni deg at sånn er det også for deg noen ganger? Har du tenkt på at dette er sporene du sitter med, trådene som vever seg bakover i din egen historie og finner sine røtter i din egen barndom – da du var barn, og trengte å bli møtt med anerkjennelse og respekt for dine grenser, dine følelser, tanker og behov? Jeg vil gjerne ta deg med til et sted der du kan bli klar til å bryte lenkene fra egen barndom og starte en ny sirkel, bygge nye erfaringer – dypt integrert i sinnet hos ditt eget barn.

Også babyer har grenser

Da min datter enda var bare tre måneder fordypet jeg meg inn i en bok som jeg for evig vil være takknemlig for. «Secrets of the baby whisperer» – av Tracy Hogg. Her fant jeg refleksjoner, innsikter og inspirasjon, sammen med kunnskap som har vært til stor hjelp for meg i møte med mitt eget barn. Her ble jeg introdusert til ideen om å introdusere meg selv i møte med en ny liten baby, og om å fortelle den lille skapningen hvem jeg er og hva jeg har til intensjon å gjøre som vedrører henne. «Kom lille venn, nå skal vi gå og bytte bleie» «Sånn, nå legger jeg deg ned på stellebordet» «Nå skal jeg vaske deg litt vennen, og da må vi løfte litt på rumpen så holder jeg deg i beina så lenge, ok?» «Fint, nå er vi ferdige så kan vi kle på deg igjen og gå tilbake på stuen – kom så».

Høres dette underlig ut for deg? Ja, noen ganger føles det fortsatt litt underlig også for meg. Men jeg merker meg at beklemtheten eller denne fornemmelsen av underlighet inni meg ikke retter seg mot babyen foran meg, men mot de voksne som står rundt og betrakter. Mot innlærte forventninger om hvordan vi forholder oss til slike små.

Ytre forventninger – en trussel?

Det er de samme forventningene som slår inn over oss når vi synes at barn skal be om unnskyldning før de er klare for det, om at de skal se på oss når vi snakker til dem – samme hvordan og i hvilken tone vi uttrykker oss – og at vi skal kunne ta på dem når det passer oss. Hva med når vi forventer av dem at de skal gi en klem til bestemor eller til en fremmed når de ikke vil, eller gi fra seg lekene sine og dele isen sin? Hva er det som leder oss i disse situasjonene? Er det omsorgen for å ivareta barnets egne grenser eller er det vårt eget behov for å innfri tillærte forventninger fra de voksne rundt oss? Min erfaring er at det er det siste og at jeg kjenner mitt eget behov for aksept og bekreftelse vokse i meg i de øyeblikkene. Disse ytre forventingene vil ofte komme i veien for relasjonen til våre egne barn, dersom vi ikke er oppmerksomme på dem.

Hvordan opplevde du at dine grenser ble ivaretatt da du var barn? Hva skjer med oss når vi vokser opp og omgivelsene våre ikke tar hensyn til våre grenser? Hva formidler vi til et barn når vi presser det til å sitte på fanget til en fremmed (les: julenissen) eller gjøre ting langt ute av sin komfortsone, fordi det gir oss en anledning til å dekke våre egne behov? Er det greit å stikke fingeren i munnen på en baby for å beundre tennene hans eller ta smokken fra en to-åring? Hvor mange ganger har du opplevd at en voksen tar seg til rette overfor et barn? Klyper dem i kinnet, tar på en hårlokk eller ruser frem og nærmest med tvang tar dem ut av armene til mor eller far? Hva forteller vi med dette til barna? Ser viforlegenheten og ubehaget som kommer til syne på de små ansiktene? Legger vi merke til usikkerheten, skammen og forvirringen vi planter på innsiden deres når vi formidler at det er greit for oss det som ikke kjennes greit for dem? Hva skjer med tilliten i de store små hjertene om at de virkelig er avholdt, akseptert og betydningsfulle?

Anerkjennelse av barns grenser betyr å ære dem som fullverdige og likestilte mennesker, med den verdighet og integritet det innebærer. Det betyr å skrelle bort alle tanker om at de tilhører oss og at vi har noen som helst rett til å utøve vår makt over dem simpelthen fordi vi kan. Det betyr å være var for hvordan egne ord og handlinger påvirker dem. Det betyr at vi ikke tar oss til rette overfor barn, men løfter dem opp på linje med oss og tar dem på alvor!