Har du ingen traumer, sier du...?

Kan du huske hva det var du tenkte som barn at du måtte gjøre, hvordan du måtte være eller hva som var forventet av deg? Hva lengtet du etter? Hvilke refleksjoner av barndommens tankemønster kan du gjenkjenne i ditt voksenliv, og ikke minst i livet ditt som mamma? Er du tydelig på hvilke sannheter som har fulgt deg og som holder deg tilbake fra å være den mammaen du virkelig lengter etter å være?

Barndommens opplevelser farger oss for livet. Det som er tydelig og kjent for de fleste er at store, traumatiske hendelser setter sterke spor. Og kanskje tenker du at din barndom var helt normal, at du ikke opplevde noen traumer eller at det ikke var noen store, negative opplevelser. Så bra!, tenker jeg da. Og likevel vil jeg invitere deg til å åpne litt på døren, lukke øynene og tenke deg tilbake. Hvilke følelser kommer du i kontakt med? Hvilke minner dukker opp? Hvor har du sårene dine? Behovene? Husker du tanker som du gjorde deg?

Midt i barndommens dagligdagse små og store situasjoner og hendelser, tanker og følelser, tar vår bevissthet om oss selv og verden rundt oss form. I hjernen gås det opp spor, spor blir til tråkk og tråkk som gås ofte nok blir til dype stier i vår underbevissthet. Hvordan vi blir møtt på våre følelser og behov, hvilken form for grensesetting som utøves, atmosfæren som preger hjemmet, oppmerksomheten som gis til barns emosjonelle uttrykk og utvikling – alt dette er med og preger visse sannheter i vårt underbevisste. Dette tar vi med oss som bagasje når vi går ut i voksenlivet og inn i vår egen foreldrerolle. I samspillet med barna våre, gjerne når vi føler oss presset, spilles barndommens emosjonelle filmer av i underbevisstheten og presser seg frem til overflaten, trigget av situasjonen vi står oppi.

Når vi kjenner vår historie og er oppmerksomme på hvilke sannheter vi har båret med oss ut av egen barndom kan vi ta et oppgjør med det ubevisste, som ikke lenger tjener oss, og skape oss nye sannheter i det bevisste. Når vi på denne måten øver inn nye tanke- og reaksjonsmønstre går vi opp nye stier i hjernen og fristiller oss til å gjøre gode valg og respondere på situasjoner med barnet vårt som er i samsvar med de verdiene vi har satt for foreldrerollen. Som nevrobiolog og professor Dan Siegel sier det i sin bok «Parenting from the inside out» er det ikke egen historie så mye som det er vår evne til å skape mening ut av og sette egen historie i sammenheng som betyr mest for hvem vi evner å være som foreldre.