Hvem er du innenfor, mamma?

dreamstime_xl_21305241.jpg

Opplever du noen ganger at du dømmer deg selv på innsiden, mens du, overveldet av egne følelser og udekte behov, skriker til ungene dine eller på annen måte reagerer i følelser i situasjoner som til syvende og sist blir til nederlag både for deg og barnet? Hvor går du med gråten din etterpå? Hvor finner du empati og næring til egen erkjennelse? Hva med barnets gråt? Hvordan elsker du deg selv i disse øyeblikkene, og gir deg selv rom til å feile og likevel være elskelig og høre til?

Overveldet mamma i barnehagen
Her om dagen var jeg vitne til en mamma som hentet barnet sitt i barnehagen. Det gikk som det noen ganger går på slutten av en lang dag med adskillelse i hverdagens mas – konfliktene bygget seg opp. Barnet som ikke ville kle på seg og sprang ut i kulda. Mammaen, tydelig overveldet av øyeblikket, reagerte med skjenn og etter hvert rop og skrik. Situasjonen gikk i lås. Viljer kjemper mot hverandre. Begge forsøker å bevare verdigheten i situasjonen ved ikke å fire etter.  Relasjonen slår sprekker. Tårer begynner å renne. I hjernen frigis stresshormoner. Evnen til empati og fleksibilitet viker plass ettersom de begge mister kontakten med sin øvre hjernehalvdel og følelsessentrene i det limbiske systemet tar overhand. Konflikten eskalerer mens votter forsøkes tvunget på et barn hvis hjernesvingninger vibrerer på høyt nivå og synoptiske sammenkoblinger gjøres med lynfart. Disse synoptiske sammenkoblingene blir til små stier oppgått i barnets hjerne. Når de gjentas mange nok ganger blir stiene til historie og sannheter i barnets underbevissthet. Sannheter barnet tar med seg inn i voksenlivet.

Du er den riktige moren
Som vitne til situasjonen ble jeg grepet av mange følelser. Jeg kjente hjertet verket for barnet som med sine uferdige verktøy forsøkte å dekke sine behov, som drives av sitt dype behov for tilhørighet og relasjon og hvis sinn bare lengter etter å bli møtt med empati og forståelse – også midt i grensesettingens hete kamp. Tårene som rant. Det fortvilte, jagede blikket og ordene som så vidt hørtes og aldri nådde mammaen: «Mamma er bare slem». Jeg lengtet etter å ta barnet inntil meg og gi av min empati og lindrende trøst.

I øyeblikket tok jeg intuitivt barnets parti og måtte i ettertid vedgå for meg selv at jeg hadde kjent fordømmelsen i hjertet over morens måte å handtere situasjonen på. Senere på kvelden kunne jeg imidlertid ikke slutte å tenke på den samme mammaen, og hjertet blødde for henne. Tenk om jeg kunne hatt mot til å rekke ut en hånd til henne og si: «Jeg ser du har hendene fulle og er overveldet av følelser akkurat nå. Trenger du en pause? Kan jeg ta hand om barnet ditt i fem minutter så får du puste litt? Jeg har bare lyst til å gi deg en klem og si at uansett hvordan du kjenner det akkurat nå så er du den riktige moren».

It takes a village to raise a child
Vi har alle vært der, har vi ikke? I de stundene når egne følelser og udekkete behov tar overhand og gjør at vi mister kontakten med egne verdier og prinsipper. Når det veller opp på innsiden og vi, tvert imot den stemmen som hvisker til oss at vi skal stanse, hever stemmen og lar sinnet få det beste av oss.  Når vårt elskelige barn forvandler seg til en reinkarnasjon av alle våre sår og frustrasjoner. Disse øyeblikkene er rop om hjelp. Det er bare at i disse øyeblikkene, når vi ikke har noen å ty til, blir vårt rop om hjelp dirigert mot noen som er altfor små til å hjelpe eller til å ta ansvar for situasjonen. Det er i disse øyeblikkene utsagnet «it takes a village to raise a child» kommer til sin rett. Det er NÅ vi trenger at en mild men bestemt hånd feier oss til side og en stemme sier «nå tar jeg hånd om barnet for en stund så får du et hardt tiltrengt avbrekk». Vi er ikke ment å skulle gjøre dette alene. Foreldrerollen krever oss så mye at det burde være lovpålagt å ha hjelp tilgjengelig til enhver tid.

Tankene mine går stadig til denne moren. Hvem var hun innenfor mens dette pågikk? Hva raste på innsiden av tanker og følelser? Hvilke tanker gjorde hun seg i ettertid? Hvilke følelser kom hun i kontakt med? Hva lærte hun som hun kan ta med seg? Hvilke innsikter vokste i henne? Hvordan opplevde hun det å miste kontrollen over situasjonen mens jeg var der som et levende vitne? Kjente hun på skam? Utilstrekkelighet? Sorg? Uverdighet? Selvbebreidelse? Hva gjør hun med egen sårbarhet? Hvordan evner hun å elske seg selv gjennom dette slik at hun kan gå på med friskt mot for å omskape situasjonen og gjenskape nærhet, trygghet og tillit i relasjonen mellom henne og barnet? Hvem går hun til for å få empati og medfølelse, og for å hente mot til å foreta de endringene som skal til for at hun og barnet skal få det bedre sammen? Hvem hjelper henne på veien?

Som mamma kjemper du for fred
Kjære mamma, kjære du som leser dette som er mamma. Det er ikke mening en at du skal være perfekt. Du står i den mest krevende, vanskeligste og mest utfordrende jobb noe menneske kan ha. Noen ganger faller du. Det som er viktig er at du reiser deg igjen, og holder fast på din indre jobb som forelder. Det er nemlig her endringspotensialet sitter. Og mens du gjør dette er du med og former neste generasjons foreldre. Som foreldre skaper vi grunnlaget for krig eller fred. Hvert øyeblikk vi står oppi med barna våre lærer vi bort noe, sender vi ut en beskjed som tas imot av deres komplekse sinn og former biter av læring og virkelighetsoppfatninger. Synoptiske sammenkoblinger fyrer løs i hjernen og blir til oppgåtte stier, som igjen danner grunnlaget for barnets evne til å handtere fremtidige situasjoner og relasjoner på en hensiktsmessig måte. Vi tar ikke bare del i en kamp om å oppelske vårt eget barn. Vi er med på å oppelske fred i verden. Det er ikke meningen at vi skal stå ensom i denne kampen. Vi trenger en landsby til å slå ring om oss, til å hvile i og til å hjelpe oss frem.

Takk for at du deler denne artikkelen.