"Mamma, ikke gå"! - Lytter du til morsinstinktet?

Hender det at du kjenner hva den dype indre stemmen – morsinstinktet – forteller deg og likevel lar deg styre av ytre forventninger og opplevd press? Det skjedde med meg for en tid siden! Med det resultat at jeg satt tilbake og kjente på en vond følelse av at jeg hadde sviktet min lille datter og bare lengtet etter å hente henne i barnehagen den ettermiddagen for å reparere og gjenopprette ny tillit.

Etter nylig å ha flyttet hjem til Norge har hun hatt en tilvenning i ny barnehage som har gått over alle forventninger. Hun fant seg fort til rette, fikk nye venner og, selv om hun på de fleste morgener aller helst ville vært hjemme og kost seg sammen med mammaen sin til langt utpå formiddagen, begynte snart å stortrives. Så, her tidligere i høst, ble det ferie med to ukers opphold og første dag tilbake i barnehagen hadde hun ikke lyst til at jeg skulle gå. På toppen av alt kom vi sent og oppdaget overrasket at de skulle ut på impulstur og ungene hadde allerede linet opp foran porten, klar til å gå.

En uheldig situasjon: å være fire år og fortsatt relativt ny og så komme rett fra ferie til turoppstilling i porten. Ei lita jente som allerede kjente på beskjedenhet nå gjort verre av at hun fikk lite tid på mentalt å falle på plass og forberede seg til tur. Og ei mamma som straks ble grepet av en ubehagelig blanding av skyldfølelse og skam for å sette min datter i en vanskelig posisjon.

«Mamma, jeg vil ikke du skal gå!» sa min lille, hvilket jeg fattig forsøkte å anerkjenne for deretter å hjelpe henne å sette ord på opplevelsen av sjenerthet ved å komme tilbake etter ferie og motta den ekstra oppmerksomheten samtidig som hun måtte skynde seg å gjøre seg klar. Kos og klem og hånden i hånden til barnehageassistenten som velmenende sa at de kom til å bli en fin tur. Jeg, som egentlig helst ville gått bort til henne og latt empatien flyte fritt inntil hun ble i stand til å la følelsen løse seg opp og bli mentalt klart til å labbe i vei, stod der litt overrumplet av min egen skyldfølelse og kjente på at jeg var en forsinkende faktor for tur-laget. Så ble det til at jeg betraktet min datter som, med hånden i hånden til barnehageassistenten og blikket som søkte mitt blikk og sa «mamma – jeg vil ikke du skal gå», litt motstridende vandret avgårde sammen med de andre.

Jeg måtte trekke pusten dypt og gi meg selv en dose empati og medfølelse. Det er utrolig så sterkt det sitter, dette behovet for og ønsket om å være likt – å kjenne seg verdifull og godkjent i andres øyne. Med min selvpåførte følelse av å ha pedagogens misbilligende blikk rettet på meg, ble jeg fanget i mine egne følelser og dermed taklet jeg ikke situasjonen slik jeg hadde ønsket. Har du kjent på det du også? Det krever styrke og mot å heve seg over disse følelsene og tankene som tar oss til fange i slike øyeblikk, lukke øynene for de som bevitner situasjonen og så bare følge hjertet, gå bort til barnet sitt og møte han eller henne på den måten som intuitivt kjennes riktig der og da. Vi er opplært til det, de fleste av oss; å please voksne mennesker. Å tilpasse oss slik vi tror samfunnet sett med voksne øyne regner for å være «riktig». Da er det lett å forbigå de små og behovene de sitter på. For egen del skjer det lettere når jeg av en eller annen grunn kjenner meg overrumplet av en uventet situasjon.

Som mamma ønsker jeg ikke å gjøre det som er «riktig» i samfunnets øyne. Jeg ønsker bare å være en god, nær og tilstedeværende mamma som tar mitt barns følelser og behov på alvor. Og som henter frem det motet som trengs for å gjøre akkurat det – også om jeg skulle ha tusen par øyne rettet mot meg i spent nysgjerrighet på hvordan jeg vil takle situasjonen. Jeg tunet meg inn på meg selv, kjente etter hvordan det ville ha føltes om jeg hadde fulgt min egen impulsive intuisjon - og jeg visste hva svaret er. Det å stå i min egen mammakraft er det jeg strekker meg mot. Så klarte jeg det ikke helt denne morgenen og så kunne jeg likevel synke på plass og kjenne at jeg er verdig til kjærlighet og tilhørighet allikevel, og dermed var jeg klar for å takle neste utfordring på en måte som var mer i samsvar med mine egne verdier. Mens jeg badet meg i min lindrende selvempati måtte jeg nok engang vedgå at mammarollen er i sannhet en indre jobb!